Ingen prangende, fargerik solnedgang, men vakker skumringstime….

 

Litt unnselig på avstand, men vakrere jo nærmere du kommer….

 

Det er så fredelig her…

… nesten bare vi som lager lyd…

 

 

Det var i alle fall det uttrykket bestevenninna brukte

da vi stabbet oppover grusveien med trillekofferter på slep…

 

Ekte Fjellfjols i farta….

 

Vi er i alle fall godt rustet i matveien….

800 gram kjøttdeig må vel bli nok til taco for to lettere tilårskomne damer…?

 

Jeg måtte le da vertinnen åpnet trillekofferten…

…og la to pakker på benken:

“Er du sikker på at dætta blir nok mat åt øss to…?”

 

Nei, jeg er slett ikke småspist av meg…

Men til lunsj spiste vi to solide fiskeburgere hver…

 

Nå venter vi på at regnet skal roe seg.

 

Vi må jo “lea” på oss også…😄

 

 

 

Hvorfor setter folk seg i ei stillevogn på toget,…

…når det første de gjør…

…er å ta opp telefonen og sitte der og skravle hele tida…?

Er det for at de skal slippe å bli forstyrret når de snakker…? 

Akkurat nå er jeg sabla fornøyd…

…for vedkommende gikk nettopp av.

Den neste som kom på, og satte seg på plassen rett bak meg, er foreløpig stille…

Måtte det vare ei stund…

 

 

 

Akkurat den balansen kan være hårfin…

 

Jeg vet at jeg kan virke reservert og striks…

Jeg er ikke den som vanligvis tar initiativ til “Small-talk”.

Å kaste meg rundt halsen på hvem som helst for å dele ut “Knus’klemmer”

er definitivt heller ikke noe jeg har for vane å gjøre.

 

Men…jeg prøver å ha i bakhodet

at jeg må være bevisst på at jeg ikke skal virke direkte sur og uvennlig.

 

Noen er veldig overstrømmende…

Kanskje til og med så mye at det kan oppleves som litt…

 

…påtrengende….?

 

Akkurat her syntes Frodithen tydeligvis at jeg er litt for intens og nærgående….

Jeg merket jo ingenting, før jeg kom hjem og så bildet…

…så opptatt var jeg av å skravle…😉

 

For en stund siden tilbragte jeg noen timer sammen med en person

som tydeligvis ikke hadde de samme intimgrensene som meg.

Vedkommende kom stadig veldig tett opp i ansiktet mitt

da vi gikk ved siden av hverandre.

Jeg rygget unna, gang etter gang, men personen fulgte bare etter…

 

Den samme personen tok stadig kontakt med andre mennesker vi traff på vår vei…

…enten det var i en kø, på T-banen, eller inne i en butikk…

 

H*n skravlet i vei…i ett kjør…

…spurte og grov…

…folk h*n aldri hadde møtt før…

 

Jeg observerte at noen virket som om de syntes det var greit…

I alle fall for ei stund…

 

Så merket jeg også at noen syntes det var temmelig utidig og innpåslitent…

…mens personen med manglende intimgrenser (og svært aktivt snakketøy)

tilsynelatende ikke fanget opp dette.

 

Ved en anledning klaget imidlertid vedkommende sin nød til meg:

H*n syntes ett menneske hadde opptrådt veldig avvisende…

..og at det var ubehagelig…

 

Jeg ga langt fra “fullt medhold”:

“Det er ikke alle som har lyst til å sitte og snakke med fremmede…

Om man merker at folk trekker seg vekk, må man bare respektere det,

og la dem være i fred!”

 

Jeg merket i alle fall at jeg begynte å få nok, og vel så det…

…av både manglende intimgrenser og nærmest nonstop skravling…

 

Jeg kommer garantert ikke til å treffe denne personen igjen.

I alle fall ikke frivillig…

…for å si det sånn…

 

Frodithen kan gjerne komme innafor halvmeter’n min

når det er naturlig…

…uten at jeg reagerer negativt på det…

Vi kjenner hverandre godt, og vet stort sett hvor grensene går,

både når det gjelder fysisk og mental nærhet…

 

Hvis du har lyst til å se hvilke “sprell” Frodithen og jeg

holdt på med ellers i dag…

…kan du trykke HER!

 

 

 

Det er akkurat dette Karoline Amb skriver om i boka:

“Kjærlighetssorg – en levebok.”

 

 

For noen år siden opplevde Karoline et samlivsbrudd. 

Hun gikk inn i en dyp sorg…

Det ble mye fram og tilbake i lengre tid…

…før forholdet omsider ble helt avsluttet.

 

Karoline er både modig og tøff.

Hun våger å blottstille seg, nakent og ærlig…

…i den grad det er nødvendig for at leseren skal få innsikt i hennes opplevelse.

 

Boka er imidlertid aller mest ei “oppskrift”

på hva du konkret bør gjøre for å komme deg ut av kjærlighetssorgen.

 

Blant annet bruker Karoline begrepet “IK”.

Det står for “Ikke Kontakt”.

Så langt det er mulig bør man unngå kontakt med eksen

når man har kjærlighetssorg.

Det vil si: Ingen meldinger, eposter, stalking på sosiale medier,

eller kontakt med vedkommendes venner eller familie.

Klarer man dette over tid, er det veldig sannsynlig

at man raskere kommer seg ut av hengemyra.

 

Jeg har ikke kjærlighetssorg nå…

Men…

…i vår/sommer har jeg så vidt datet litt.

 

Intensjonen min var at jeg kun ville ha mannlige venner…

…men i ett tilfelle lot jeg meg rive med

av en mann som satte i gang en ganske intens sjarmoffensiv.

 

Det ble ikke noe forhold ut av det.

Kun en drøss med meldinger, noen telefonsamtaler og et par dater…

…pluss en god porsjon drama og “fram og tilbake”.

Jeg opplevde at jeg gikk i gamle grøfter så det suste…

…igjen.

Sjøl om jeg innerst inne ante at det ikke var “liv laga”,

tok jeg meg i å ønske at kontakten skulle bli gjenopprettet

da det endte – nærmest med et brak!

 

Det var så uventet godt å få litt oppmerksomhet igjen…

…føle seg attraktiv…

Drømme litt…enda så urealistisk det var.

Det var også skremmende å se

hvordan jeg plutselig var villig til å fire på prinsippene mine…

…tilpasse meg og please…

…for så å bli mektig irritert når jeg følte meg dårlig behandlet. 

 

Enda en gang opplevde jeg at det ikke var samsvar

mellom det jeg vet i teorien…

…og det som skjer når jeg våger meg ut i det virkelige livet…

 

Da jeg hadde lest de første kapitlene av Karolines bok,

kjente jeg at det skjedde noe med meg:

Jeg så mine egne reaksjoner i et klarere lys…

…og følte at hun hadde skrevet direkte til…

 

…meg!

 

Har du kjærlighetssorg akkurat nå?

Kanskje kan det å lese boka til Karoline Amb være et skritt på veien ut?

Jeg vil i alle fall anbefale den på det sterkeste! 

 

I boka nevner Karoline noe om frykten hun kjente på

vedrørende det å bli sviktet av kjæresten dersom hun viste svakhet…

Hun hadde nemlig opplevd dette til gagns i en spesiell situasjon.

 

Jeg har kjent på den samme frykten i noen av forholdene jeg har vært i.

Jeg kjenner på det stadig vekk…

Kanskje det er derfor jeg stort sett har vært single de siste 10 åra?

 

I videoen snakker jeg (blant annet) om dette:

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er ikke noe trivelig når det blir “flo” i oppvaskkummen..

Når vannet begynner å stige opp fra sluket mens oppvaskmaskina går…

…blir det høy skulderføring…

 

Oversvømmelse er ekkelt…

…særlig innendørs…

 

Kummen hadde ikke gått helt tett,

men det gikk mange minutter før vannet forsvant.

 

Slik var altså ståa her i går ettermiddag…

 

Jeg hadde en skvett “Mudin” i skapet…

Etter 30 minutter prøvde jeg å skylle etter med varmt vann…

Til ingen nytte…

 

Nå var gode råd dyre. Det var jo fredag kveld…

Jeg så for meg ei helg…

…der all tapping av vann måtte foregå på badet.

 

Men…man resignerer jo ikke uten videre…

 

Clas Ohlson neste…

Der var det tilbud: To flasker “Mudin” til 249,-

 

Før jeg la meg, helte jeg ca en halv liter i kummen.

Der fikk den godgjøre seg hele natta.

 

På morgenkvisten helte jeg kokende vann ned i avløpet…

Først bare tøt det opp grumsete vann…

Hjertet sank i brystet på meg…

 

Men…få minutter senere…

…kunne jeg juble!

 

Nå renner nemlig vannet unna som bare fy her…

…og jeg har ett problem mindre…

 

Ikke mere “flo” her i gården…

 

Jeg blir så lykkelig når jeg omsider klarer å fikse slikt på egenhånd…

 

Jeg er nemlig langt fra den mest “handy” personen jeg kjenner…

 

 

 

 

 

I dag har jeg snakket med to gode venninner i telefonen…

I ettermiddag var det en tanke som slo meg:

 

“Åssen kan je ha så gode, nære venninner?”

 

Ja, for det handler ikke bare om disse to…

 

Jeg har flere veldig gode venninner…

…som jeg er takknemlig over å ha i nettverket mitt!

(Og noen ganger tenker jeg at jeg kanskje kunne ha vært enda

mer bevisst på å vise dem at jeg setter pris på dem!

Gode venninner er definitivt gull verdt. De skal ikke tas som en selvfølge!)

 

Ei venninne har jeg kjent så lenge jeg kan huske.

Henne er jeg i familie med.

To små tupper har allerede funnet tonen…

til tross for et drøyt års aldersforskjell.

 

Og det fortsatte gjennom oppveksten…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg sørget dypt hver gang hun, storesøsteren og foreldrene dro hjem…

De bodde nemlig i Oslo. Det kunne gå både uker og måneder

mellom hver gang vi møttes.

 

Etter at jeg flyttet til Oslo i 2018, har vi hatt mye kontakt.

 

En annen venninne (som jeg kaller bestevenninna mi)

har jeg kjent helt siden jeg gikk på lærerskolen.

Vi har ikke mulighet til å treffes veldig ofte,

men vi kompenserer med laaaange telefonsamtaler…

…med jevne mellomrom…

Jeg føler at vi bare kommer nærmere hverandre ettersom åra går…

 

Så er det selvfølgelig Frodithen, som jeg traff for første gang i 2015;

det året jeg begynte å blogge.

Vi bor bare 20 minutters gange fra hverandre,

så Frodithen er den venninna jeg treffer oftest.

Vi møtes som regel bare noen formiddagstimer to-tre ganger i måneden,

men vi har også hatt noen fine ferier sammen.

Nylig dro vi på en herlig ferietur til Larvik.

 

Den ene av venninnene jeg snakket med i dag,

har jeg bare kjent siden i fjor høst.

Hun bor også i Oslo, men det er litt lengre reisevei mellom oss.

Vi har ikke hatt så mye kontakt.

Kjemien stemmer imidlertid veldig godt.

 

Jeg har jo noen venninner til også…

…men de bor såpass langt unna at jeg veldig sjelden treffer dem.

 

Så tilbake til det store spørsmålet:

 

Hvordan kan det ha seg at jeg har slike flotte, helstøpte venninner…?

 

Jeg vet nemlig inderlig vel at jeg kan ha ganske så mye rart for meg…

Venninnene mine må være både overbærende og runde i kantene i ny og ne…

 

Jeg er nemlig litt sånn “Opp som ei løve og ned som en skinnfell!”.

Litt brå…ubetenksom…svimete…skravlete…intens…

…sta som et esel…og nokså sær…

(Bare for å nevne noe…)

 

Men…

…så tenker jeg:

 

Det må jo være noe bra ved meg også…?

For:

Disse herlige, humoristiske, reflekterte, omtenksomme,

“Hel ved”– venninnene mine…

…orker da vel ikke… 

 

…å ha ei venninne som er helt umulig heller?

 

 

 

SIste stopp før Farriseidet busstoppp ble Trudvang Hotel. Nei, vi skulle ikke overnatte…Vi hadde bare tenkt å spørre om å få kjøpt en kopp kaffe og låne toalettet.

I resepsjonen ble vi møtt av en eldre, elskverdig mann:

“Det er bare å gå og forsyne seg med kaffe!”

Jeg: “Men….?”

“Ikke noe “men”…Bare gå og forsyne dere. Det er mulig det er lite igjen på kanna. Jeg skal trakte mer….

Betaling ville han ikke høre snakk om. Da vi spurte om å få låne toalettet, var han like elskverdig.

 

Staselig bygning…

Voffen var også vennligheten sjøl…Ingen fare for å bli bitt her…

Kafferast utenfor Trudvang hotell…Kanskje dette blir overnattingsstedet vi velger om vi kommer tilbake til Larvik…?

 

 

 

 

 

Vi måtte en tur til opp til Bøkeskogen I går…

 

Trær kan jeg lene meg inntil…

 

Se opp til…

 

Gjemme meg bak….

 

Prøve å dytte over ende…

 

 

Men de står støtt…

…med røttene godt forankret i jorda…

 

 

Tidligere i dag la Frodithen ut noen bilder av noe…

…som så ut som noe det egentlig ikke var…

Og det så virkelig ekte ut…

…ikke sant?

 

Etter at de bildene var tatt,

gikk vi til stranda for å prøve ut noe annet

av det Frodithen hadde blitt inspirert av…

 

Nå gikk det ikke fullt så bra…

 

Rett før dette bildet ble tatt, var jeg rimelig bråkjekk: 

“Je tenkjer je tar en Mærrillyn, je…”

Vel…

…det er ikke så mye Mærrilynsk (Marilyn Monroe) eller “Pin-øppsk”

over kjerringa som står der i blå badedrakt og myser mot sola…

 

Ikke var det lett å komme inn i gapet på Frodithen heller…

 

Jeg mente det var Frodithens feil…

…så jeg bestemte meg for å vise henne hvordan det skulle gjøres…

 

Men…jeg glemte å gape…

 

Det ble bare et lite snurpegap…

…mens Frodithen gapte for oss begge…

(Her skulle jeg liksom holde henne i klypa og putte henne i munnen…)

 

 

Litt bedre gikk det da vi prøvde oss på denne varianten…

 

Jeg blir nesten blåst bort der jeg spankulerer i handa til Frodithen…

 

Da fotoseansen var over…

…ble det et lite sjøbad på meg.

Jeg var nemlig rimelig svett etter all poseringa…

 

Og…

…en god latter fikk vi oss da vi så på bildene i etterkant…