“Hva er dette for noe…?”
Frodithen og jeg ser undrende på hverandre…
Vi har nettopp kommet hjem fra dagens første utflukt,
og blir møtt av en stengt port da vi kommer tilbake til “Residensen”.
Vi ringer telefonnummeret som står oppgitt på porten,
og får en kode for å komme oss inn…
I det samme vi åpner porten,
kommer ei lita bikkje løpende mot oss.
Den blir ganske nærgående overfor Frodithen,
og hun sier et bestemt “Nei!”.
Da biter hunden henne på baksiden av låret!!
Eieren (som jobber her) forklarer at hun har lukket porten
for at hunden skal få løpe fritt…
Ingen beklagelse på grunn av det inntrufne…
Dama snakker gebrokkent engelsk, mens Frodithen snakker norsk…
Jeg blir ganske opprørt, på Frodithens vegne,
og føler umiddelbart behov for å trå støttende til…
Så da uttaler jeg følgende:
Jeg hører med en gang at noe blir litt feil…
…men kan ikke komme på hva jeg egentlig skulle ha sagt…
Her er skaden…
Heldigvis gikk det ikke hull på skinnet…
Da hadde det blitt et besøk på legevakta,
og trolig ei stivkrampesprøyte…
Når jeg kommer hjem…
…bør jeg nok ta en aldri så liten repetisjon…
…på engelske, sterke verb…
