I dag har jeg snakket med to gode venninner i telefonen…

I ettermiddag var det en tanke som slo meg:

 

“Åssen kan je ha så gode, nære venninner?”

 

Ja, for det handler ikke bare om disse to…

 

Jeg har flere veldig gode venninner…

…som jeg er takknemlig over å ha i nettverket mitt!

(Og noen ganger tenker jeg at jeg kanskje kunne ha vært enda

mer bevisst på å vise dem at jeg setter pris på dem!

Gode venninner er definitivt gull verdt. De skal ikke tas som en selvfølge!)

 

Ei venninne har jeg kjent så lenge jeg kan huske.

Henne er jeg i familie med.

To små tupper har allerede funnet tonen…

til tross for et drøyt års aldersforskjell.

 

Og det fortsatte gjennom oppveksten…

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg sørget dypt hver gang hun, storesøsteren og foreldrene dro hjem…

De bodde nemlig i Oslo. Det kunne gå både uker og måneder

mellom hver gang vi møttes.

 

Etter at jeg flyttet til Oslo i 2018, har vi hatt mye kontakt.

 

En annen venninne (som jeg kaller bestevenninna mi)

har jeg kjent helt siden jeg gikk på lærerskolen.

Vi har ikke mulighet til å treffes veldig ofte,

men vi kompenserer med laaaange telefonsamtaler…

…med jevne mellomrom…

Jeg føler at vi bare kommer nærmere hverandre ettersom åra går…

 

Så er det selvfølgelig Frodithen, som jeg traff for første gang i 2015;

det året jeg begynte å blogge.

Vi bor bare 20 minutters gange fra hverandre,

så Frodithen er den venninna jeg treffer oftest.

Vi møtes som regel bare noen formiddagstimer to-tre ganger i måneden,

men vi har også hatt noen fine ferier sammen.

Nylig dro vi på en herlig ferietur til Larvik.

 

Den ene av venninnene jeg snakket med i dag,

har jeg bare kjent siden i fjor høst.

Hun bor også i Oslo, men det er litt lengre reisevei mellom oss.

Vi har ikke hatt så mye kontakt.

Kjemien stemmer imidlertid veldig godt.

 

Jeg har jo noen venninner til også…

…men de bor såpass langt unna at jeg veldig sjelden treffer dem.

 

Så tilbake til det store spørsmålet:

 

Hvordan kan det ha seg at jeg har slike flotte, helstøpte venninner…?

 

Jeg vet nemlig inderlig vel at jeg kan ha ganske så mye rart for meg…

Venninnene mine må være både overbærende og runde i kantene i ny og ne…

 

Jeg er nemlig litt sånn “Opp som ei løve og ned som en skinnfell!”.

Litt brå…ubetenksom…svimete…skravlete…intens…

…sta som et esel…og nokså sær…

(Bare for å nevne noe…)

 

Men…

…så tenker jeg:

 

Det må jo være noe bra ved meg også…?

For:

Disse herlige, humoristiske, reflekterte, omtenksomme,

“Hel ved”– venninnene mine…

…orker da vel ikke… 

 

…å ha ei venninne som er helt umulig heller?