Akkurat den balansen kan være hårfin…
Jeg vet at jeg kan virke reservert og striks…
Jeg er ikke den som vanligvis tar initiativ til “Small-talk”.
Å kaste meg rundt halsen på hvem som helst for å dele ut “Knus’klemmer”
er definitivt heller ikke noe jeg har for vane å gjøre.
Men…jeg prøver å ha i bakhodet
at jeg må være bevisst på at jeg ikke skal virke direkte sur og uvennlig.
Noen er veldig overstrømmende…
Kanskje til og med så mye at det kan oppleves som litt…
…påtrengende….?
Akkurat her syntes Frodithen tydeligvis at jeg er litt for intens og nærgående….
Jeg merket jo ingenting, før jeg kom hjem og så bildet…
…så opptatt var jeg av å skravle…😉
For en stund siden tilbragte jeg noen timer sammen med en person
som tydeligvis ikke hadde de samme intimgrensene som meg.
Vedkommende kom stadig veldig tett opp i ansiktet mitt
da vi gikk ved siden av hverandre.
Jeg rygget unna, gang etter gang, men personen fulgte bare etter…
Den samme personen tok stadig kontakt med andre mennesker vi traff på vår vei…
…enten det var i en kø, på T-banen, eller inne i en butikk…
H*n skravlet i vei…i ett kjør…
…spurte og grov…
…folk h*n aldri hadde møtt før…
Jeg observerte at noen virket som om de syntes det var greit…
I alle fall for ei stund…
Så merket jeg også at noen syntes det var temmelig utidig og innpåslitent…
…mens personen med manglende intimgrenser (og svært aktivt snakketøy)
tilsynelatende ikke fanget opp dette.
Ved en anledning klaget imidlertid vedkommende sin nød til meg:
H*n syntes ett menneske hadde opptrådt veldig avvisende…
..og at det var ubehagelig…
Jeg ga langt fra “fullt medhold”:
“Det er ikke alle som har lyst til å sitte og snakke med fremmede…
Om man merker at folk trekker seg vekk, må man bare respektere det,
og la dem være i fred!”
Jeg merket i alle fall at jeg begynte å få nok, og vel så det…
…av både manglende intimgrenser og nærmest nonstop skravling…
Jeg kommer garantert ikke til å treffe denne personen igjen.
I alle fall ikke frivillig…
…for å si det sånn…
Frodithen kan gjerne komme innafor halvmeter’n min
når det er naturlig…
…uten at jeg reagerer negativt på det…
Vi kjenner hverandre godt, og vet stort sett hvor grensene går,
både når det gjelder fysisk og mental nærhet…
Hvis du har lyst til å se hvilke “sprell” Frodithen og jeg
holdt på med ellers i dag…
…kan du trykke HER!
Som barn var jeg veldig sjenert og ikke veldig utadvent, men etter hver endret det seg og jeg ble en person som villig ga bort klemmer. Jeg kunne og kan komme med små kommentarer til vilt fremmende mennesker uten å sette i gang en lang samtale. Mennesker som må stå rett opp i ansiktet på meg når de prater, har jeg aldri vært begeistret for. Så kom pandemien, og er fortsatt litt forsiktig med å nærme meg folk…
Jeg synes det er hyggelig med et vennlig smil, eller et “hei” – eller evt veksle noen ord med fremmede hvis det faller seg slik og føles naturlig. Noe helt annet blir det om man trenger seg på og begynner å spørre ut folk. Det er alltid en balansegang dette. Når jeg sitter på buss/tog eller fly, vil jeg helst være litt i min egen boble så fremt jeg ikke reiser sammen med noen. Du og jeg er på linje når det gjelder “intimsonen”. Vil gjerne ha “meter’n” når jeg står og snakker med noen – faktisk nesten uansett. 😊
Ikke så greit når folk trår meg for nære, nei, og i tillegg har koronarestriksjonene satt sine spor i meg….! Så – enig med deg – og det der hørtes ut som en seanse du kunne vært foruten mye av….! 🙂
Jeg merker at deg med koronatestriksjonene har sluppet taket, men generelt liker jeg å ha litt “space” rundt meg.😉