Da jeg hadde spedbarn, hendte det at jeg fikk spørsmålet:

“Er h*n snill?”

Med det mente de som spurte:

“Skriker babyen mye? Er h*n urolig om natta?”

Et spedbarn er vel verken “snilt” eller “slemt”?

Jo, visst kan foreldre bli temmelig utkjørte av nattevåk og spedbarns-kolikk,

men ungen skriker jo ikke fordi h*n er “slem”!

Gråten og skrikinga er et uttrykk for sult, smerte eller ubehag.

Faktisk den eneste måten det vesle nurket kan uttrykke seg på.

Jeg var en ganske stille og rolig baby, så jeg var vel for “snill” å regne.

Med totten i munnen, måtte jeg “holde tåta”…

…men jeg begynte å prate veldig tidlig…

Senere har jeg nok hatt bra med “taletid” i mange sammenhenger.

Betegnelsen “stille og snill” passer ikke på meg.

I dag hadde jeg en meldingsutveksling med den yngste sønnen min.

Han var hjemme på vinterferie, og hadde tilbragt noe av dagen

sammen med sin vesle niese.

(Hun er fire og en halv måned gammel.)

“Henne er det futt i!” skrev han.

Hun har visst blitt skikkelig aktiv og meddelsom,

og vil så absolutt ha et ord med i laget.

Når en er så liten, så er det bare sjarmerende og moro

med den intense skravlinga.

Det ligger jo også en form for språktrening i det.

Hun hører andre snakke, og etterligner så godt hun kan.

Hun tror sikkert at det hun “sier” er fullt forståelig.

Uansett er det veldig fornøyelig.

(Jeg har jo fått noen videosnutter!)

Den dagen da hun må lære seg å “sitte pent og tie stille”…

…kommer tidsnok.

Jeg håper virkelig at jeg får muligheten til å ta en “prat” med henne snart!