Jeg har mange ganger tenkt:
“Hvorfor gjentar tilsynelatende det samme seg, igjen…
…og igjen?”
Hvorfor har jeg havnet i forhold som jeg etter hvert har begynt å mistrives veldig i?
Hvorfor er det ALLTID minst EI HURPEKJERRING eller EN KLYSETE KAR på arbeidsplassen?
Ja, det kan jeg jo saktens lure på?
Men…
…den dagen jeg er klar for å ta tak i mine mønstre og min måte å håndtere livet på…
…så dukker det ikke opp så mange “hurpekjerringer” eller “klysete karer” lenger.
Dessuten:
Om jeg føler at jeg har lite frihet i livet, eller at jeg ikke har noe valg, så er det jeg sjøl som holder meg fast på ett eller annet vis.
For jeg har NESTEN alltid et valg…
…om noe føles uholdbart!
For en tid tilbake kom jeg i prat med ei eldre dame som kjente på sorg og tristhet over et valg hun hadde tatt i livet.
Hun var en klok kvinne, som innså at valget var HENNES, og at ingen kunne ha hindret henne i å gjøre det hun trodde hun hadde mest lyst til…
…om hun VIRKELIG hadde vært klar for å gjennomføre det.
Ingen valg er FEIL…
…og det nytter lite å gråte over det vi har valgt bort…
Vi VET jo ikke hvordan livet hadde blitt OM vi hadde valgt annerledes.
Det er ikke omgivelsene som skal endre seg…
De avspeiler jo bare oss sjøl…
…på ett eller annet vis!
Jeg var i botanisk hage idag. Her har våren begynt å gjøre sitt inntog!
I denne videoen snakker jeg, blant annet, om mitt møte med kvinnen jeg nevner ovenfor.
(Det går an å “fikse”, slik at man ikke får et så lite flatterende stillbilde, men sånn var jeg akkurat i DET øyeblikket!)
