Skoleveske-fenomenet i Sandvika har det blitt skrevet en del om…
Vi forferdes over denne ukulturen.
Foreldre som lar avkommet få kjøpe skolevesker til 16.700 kr. burde skamme seg…
…eller…?
De skaper et press på dem som ikke har råd til å la ungene sine få slike vesker…
…eller…?
I dag er mine unger voksne.
Jeg kunne imidlertid aldri ha tenkt meg å bruke en halv månedslønn på å la noen av unga få ei slik skoleveske samme hva “Alle andre foreldre” gjorde. At vi ikke hadde råd til det er en ting. Men OM vi hadde hatt råd til det, så hadde det uansett vært uaktuelt. Det går da an å bruke vettet, og “tenke sjæl”?
Poenget mitt er: Man MÅ da ikke gjøre sånn som “alle andre”?
Dersom sjølfølelsen din er proporsjonal med prisen på skoleveska di…
…da er det vel egentlig litt synd på deg?
Er det noen grunn til å skule til sånt, eller bruke så mye energi på å uffe seg over det?
Joda, det er litt stusselig at det er slike “verdier” som rår, men folk kan vel få bruke pengene sine på det de vil, så lenge det ikke går direkte på bekostning av ANDRES økonomi…
…eller…?
Det som ER viktig i denne sammenhengen er å oppmuntre avkommet til å tåle at de ikke kan få alt de peker på. At de ikke er “nødt til” å følge strømmen…
Jeg husker at far brukte uttrykket “Bjøll’sau”. (Sau med bjelle = leder i flokken). Om noen går foran deg med designerveske med fin logo på (bjelle)…
…MÅ du springe til kjøpesenteret og kjøpe deg lik “Bjelle”…
… og følge (nærmest bevisstløst) etter “Bjøll’sauen”?
Her er et innlegg jeg skrev i 2015. Det er aktuelt i denne sammenhengen :
“SÆTT NASAN I VÆRET…
…OG LAT SOM OM DET ER MODERNE!”
Ja, det sa mor når søstra mi og jeg antydet at vi kunne ha tenkt oss noe som var LITT moderne…
Moteklær var et ikke-tema hjemme hos oss.
Jeg husker at søstra mi hadde ei knall gul terylene – bukse, mens jeg hadde ei mørkebrun ei…
Jeg skrev litt om det i en “Ræpp” en gang :
…….for mens de andre hadde dongeri me’ trånge ben,
så gikk a’ Kari rundt i slengbukser tå terylene…
En gang prøvde jeg meg overfor mor :
“ALLE de andre har Levis – Bukser!”
Det funket ikke…
“Slikt vil je itte høre mer, skjønner du det?!”
Det ER tøft å skille seg ut – særlig i tenårene…..
….men skal vi som foreldre gi etter for motepresset?
Jeg har fulgt en slags middelvei :
Av og til har unga fått et moderne plagg, men stort sett har faren deres og jeg holdt oss på et nøkternt nivå.
De har ikke fått varig men på grunn av mangel på fancy moteklær i oppveksten …tror jeg…
Det er ikke det å følge strømmen som nødvendigvis er lykka i livet. Det er heller ikke de materielle godene…
…sjøl om det er stas å kunne unne seg litt “luksus” i blant!
Jeg skal ikke påstå at den klespolitikken som ble fulgt i mitt barndomshjem nødvendigvis var Den eneste Sanne og Riktige….
…men vi måtte lære å tåle å skille oss ut; vi fikk ikke anledning til å følge motestrømmen.
Jeg ble mye ertet for det….men ikke slik at det akkurat har satt så dype spor.
Jeg har aldri vært noen moteløve…..men i dag er klesinteressen større enn den noen gang har vært. Jeg fryder meg når jeg finner noe jeg liker. Stort sett går jeg på salg, men det hender også at jeg kjøper noe til full pris hvis det er noe jeg VIRKELIG liker.
Tretten år… Dette var sommeren 1976 – rett før jeg begynte på ungdomsskolen.
Husker at jeg var veldig stolt av denne kjolen, men “moteriktig” var den nok IKKE!
Det synes ikke så godt på bildet, men jeg var ikke flink til å gre det lange håret mitt. Derfor hadde jeg nesten alltid ei skikkelig “Tugge” i bakhodet. Mor “tok affære” innimellom, men så gikk det noen dager…
…og jeg var like bustete igjen!
Ei jente i klassa på ungdomskolen prøvde å veilede meg:
“Du må kjæmme håret ditt Kari. Det er tuggete bak alt mene!” (=støtt og stadig).
Det hjalp ikke!
Litt rart å tenke på at jeg ikke brydde meg om det…
I dag skjønner jeg jo at de andre syntes jeg var “rar”! De sminket seg, og var nøye med utseendet, mens jeg gikk der som et usminket bustehue!
Dette var i 7. klasse.
I 8. klasse var jeg hos frisøren for første gang i mitt liv. Jeg ble generelt litt mer nøye med utseendet.
42 år senere har også jeg “dongeri med trånge ben”…
…men i 1976 hadde jeg “Slengbukse tå terylene”…
(Jeg har ganske langt hår igjen også…
… men jeg tar en runde med hårbørste og kam hver morgen, og ellers etter behov, altså!)
Jeg overlevde i terylenebuksa mi, og måtte tåle å skille meg ut…
I dag ser jeg altså at det var riktig med grensene jeg fikk, sjøl om jeg ikke helt klarte å se det slik da jeg var tenåring.
Den gangen trodde jeg at tilværelsen som ungdomsskole-elev hadde blitt enklere om jeg bare hadde fått lov til å være litt mer “Fancy” i klesveien…
Det gode med det å være litt “outsider” i oppveksten …
…er at en ikke blir så avhengig av å “følge flokken” i godt voksen alder heller…
…fordi det er noe “kjent” ved det…
Jeg hadde hjemmesydd som ungdom,. Fikk en grei oppvekst av det 😉 Tror nok man blir litt tøffere av noen nei. 🙂 på en god måte.
Noe å tenke over…
Jeg vokste opp uten å tenke på det. Har vært glad om vi fikk brukte klær.
Men i dag kan jeg kjøpe det jeg vil, men er ikke opptatt av møte. Handler ofte på salg og er fornøyd med det.
Men synd på andre som synes at de er ikke verdt noe hvis de ikke går i moteklær.
Så bra innlegg. Er så enig. Forskjeller kommer det alltid til å være. Noen er veldig rike, og noen helt sånn passe. Noen kjøper – andre prioriterer andre ting. Jeg har litt den formening om at vår oppgave som foreldre er å bygge opp våre unger og gi de den best mulige utgangspunkt som vi har mulighet til. Ikke på matrielle goder – men selvtilitt osv. Rett og slett at å være glad for situasjonen en er i. Klare å stå rakrygget tross om andre har andre ting enn en selv. Jeg kunne skrevet så mye om dette.. he,he. Men uansett så kommer en når en lever i denne verden til å oppleve andre som har andre ting enn en selv. Får en alt…. hva glede gir det? Uansett fantastisk innlegg av deg. Leste det på mobilen – og tenkte dette må jeg bare kommentere når jeg får tilgang på pc en….. ps. og så glemte jeg det ikke ut engang.. he,he. Ha en flott ettermiddag/kveld.
Ja det ble da en voldsom sak ut av den skoleveske greia…Helt enig..folk må da få bestemme selv..og tenke selv…om de absolutt vil bruke penger på det..så værsegod..men neitakk….OG barn har godt av å vite at man ikke kan få alt man vil…
Nei vet du hva – det er sprøeste…. en trenger ikke å gjøre som alle andre – heldigvis for det! Jeg tror verden har blitt helt sprø! Og stakkars de unge nå om dagen – det er et helsikes press fra alle kanter! Klem <3
Bare en ting å si om dette innlegget. Det burde være til ettertanke for oss alle,og i alle aldersklasser. Eksellent!
Vokste opp med hjemmesydde klær, men gjett hvem som hadde største slengen på buksa? Da mine barn gikk på barneskolen, ble dongerijakker laget av gamle bukser på moten, det sydde jeg til mine to, og den eneste jenta som hadde den dyrekjøpte motejakka ble vistnok dødelig fornærma.
Herlig skrevet da! Ja, den ungdomstiden var ikke alltid lett for de som ønsket moteklær og ikke hadde mulighet. Jeg var nok ganske utfrika den gangen med hjemsydd fra topp til tå. Selvsydd, vel og merke og jeg satte nesa i været og var stolt av det! Husker faktisk ikke at det var noe problem for meg. Fikk en artig opplevelse i den tiden mine var unge. Stive priser på motetøy var det da også. En av dem tigde seg til et kjempedyrt antrekk med beskjed om at da ble det ikke mer enn det antrekket. Skal si det var eneste gangen det skjedde. Neste gang ble det rimeligere varer og en hel mengde å velge i. Å ha ett eneste antrekk, var ikke gøy. Måtehold og være stolt av seg selv, er en fin læresetning.
natheless: Du utstrålte antagelig trygghet og da ble du “uangripelig”. 🙂 Så lenge unga ikke tjener penger sjøl, må de rette seg etter foreldrenes lommebok og veiledning når det gjelder innkjøp av klær.
GTduA: Du har jo en fordel med at du er så flink til å sy. Det blir originalt og billigere enn å kjøpe i motebutikken! 🙂
funderier: Takk for tilbakemeldinga. Satte pris på den!
Margrethe: Takk! Ja, det er et slags “oppkonstruert” press, for materielle goder har ungdom aldri hatt mer av. På en måte har mange det kanskje FOR enkelt, men på en annen måte har det blitt så mye mer å forholde seg til. Sosiale medier for eksempel…
Toini: Ja, jeg tenker det samme. Har noen råd til (og glede av) å kjøpe slikt, så er det ikke noe andre trenger å blande seg opp i, uansett om de ikke har sansen for den slags.
stavangerinmyheart: Takk for kommentar! Så enig i det at man må lære seg til å stå rakrygget å tåle at man ikke får “Alt”. Vi blir aldri “jamsis og like”, og jeg vet ikke om det er noe mål heller!
Ligaya: Få av min generasjon og generasjonen etter (her i Norge) har opplevd fattigdom. Det blir et overfladisk samfunn der materielle goder blir tatt som en selvfølge.
frodith: Jeg hadde også noe hjemmesydd. Mor sydde og strikket en del til oss da vi var små.