Først et tilbakeblikk…

 

Det er høsten 1994. Karidansen er på besøk hos sin mor…

På våren dette året har Karidansen hatt sitt første nervesammenbrudd.

Sommeren har gått med til utprøving av diverse antidepressiva – uten at det har medført vesentlige endringer i helsetilstanden hennes.

(Jeg liker den “Gammeldagse” litt tabubelagte betegnelsen best, sjøl om nerver egentlig ikke bryter sammen. Det er bare det at uttrykket er litt sånn “Uten Omsvøp”. Det høres jo liksom litt finere ut å si at man har “Møtt veggen” eller at man har blitt “Utbrent”  – enn å si at man har hatt “Nervesammenbrudd”.)

Få dager før Karidansen har reist til mor, uten mann og barn, har hun fått sin første resept på lykkepillen “Seroxat”.

Karidansen har ikke blitt så veldig lykkelig av disse pillene. Tvert i mot kjenner hun på en uro som gjør at hun ikke er i stand til å holde skrotten stille…

Derfor flykter hun til mor. Hun gjør det BÅDE for å få mer ro rundt seg, og for å skåne to unger på henholdsvis fire og to år fra å oppleve en mor som føler at hun holder på å gå fra vettet…

Som en Desperat Duracell – kanin springer hun rundt i stua hos mor.

Rundt og rundt og rundt og rundt…

“Detta er da fæle greier, Kari!”, sier mor.

“Je GREIER itte å sitta rolig!!” stønner Karidansen, mens hun fortsetter å gå og gå og gå og gå…

 

Å sitte ved bordet og spise middag føles uoverkommelig…

Hun klarer det på ett vis…

…ved å lute ryggen, krype sammen og tvinne bena rundt hverandre……

…men det holder hardt.

Maten har sørgelig lett for å komme opp igjen, for kvalm og uvel…

…det er hun hele tida…

 

To uker senere ser alt litt lysere ut…

Kanskje det er lykkepillene som har gjort sin virkning??

 

Fra nyttår 1995 er Karidansen tilbake i lærerjobb.

Hun fungerer greit, men langt fra slik hun gjorde før…

Karidansen går på lykkepiller fra høsten 1994 og fram til jul i 2002.

 

Hun prøver å slutte i 1999 i forbindelse med svangerskap og ammeperiode…

Det resulterer i nok et sammenbrudd da minstemann er rundt året.

Det blir fire uker på rekreasjon, og ny oppstart med lykkepiller…

 

Lykkepillene tar toppen av angsten og depresjonen…

De fører også til en markant vektøkning (ca 10 kg)  og en følelse av å være litt “flat” i følelsene

Seksuell nytelse/orgasme er et ikke-tema.

(Dette er jeg sikker på, både fordi vekta gikk ned, jeg gråt i bøtter og spann etter flere års “tåretørke”…

…og evnen til å oppnå orgasme kom tilbake kort tid etter at jeg sluttet med pillene…….

…men DA kom til gjengjeld også angsten tilbake så det dundret!)

 

Våren 2003 får Karidansen sitt tredje (Og, forhåpentligvis, siste nervesammenbrudd!).

Nå følger tre år som føles som en tåkedis i elendighet…

Det er ikke like ille hele tida, men det blir mye isolasjon, senge –  tilværelse bak mørke gardiner og vekselvis angst og tungsinn.

 

Våren 2006 får Karidansen kniven på strupen :

Enten må hun komme seg inn i et “opplegg” vedrørende yrkesrettet attføring, ellers forsvinner utbetalingene fra Statens Pensjonskasse.

Hun begynner i 30% lærerstilling fra og med høsten 2006. I tillegg får hun forsatt ytelser fra Statens Pensjonskasse fordi hun kan vise til at hun “er i gang igjen”.

Det er omtrent på denne tida at Karidansen blir kjent med det som skal bli hennes “Trofaste følgesvenn” fram til våren 2011:

Nemlig pakningene med 10 mg Sobril…

 

Hver tredje måned får hun resept på 100 stykker av disse “redningsplankene”. Noen ganger holder det hardt å begrense inntaket. Hun må “låne” av andre i samme situasjon til hun får ny forsyning. 

MEN : Alt i alt klarer hun å holde seg innenfor ramma. Hun tvinger seg til å avstå fra pillene når hun har brukt mer enn “kvota”, slik at hun unngår å måtte be legen om mer enn “Det vanlige”!

Pillene hun “låner” blir alltid “tilbakebetalt” til rettmessig eier…

 

Våren 2011 har Karidansen kommet dithen at hun bestemmer seg for…

…at nok er nok!!

Hun slutter med pillene. Ett halvt år senere har hun blitt såpass trygg på at hun klarer seg uten, at hun kvitter seg med “restlageret”. DET går rett i dass!!

(Bare pillene altså – Karidansen går det bra med!)

 

Da jeg var avhengig av Sobril, opplevde jeg flere ganger at enkelte prøvde å få meg til å slutte.

Dette var ikke først og fremst folk innenfor helsevesenet, men andre som “ville meg vel”.

En kjæreste spurte meg en gang: “Har du tatt Sobril nå, Kari?”

Han merket nok at jeg var døsig og litt slørete i blikket. 

Selvfølgelig nektet jeg…sjøl om jeg HADDE tatt!

Jeg følte skam fordi jeg ikke mestret tilværelsen uten disse “krykkene”…

Men – de ga meg et kjærkomment avbrekk fra uroen og muskelsmertene. Jeg fikk bedre nattesøvn. Som en følge av dette fikk jeg mer energi.

 

Sobrilen kunne også utgjøre en forskjell ved at jeg klarte å finne på noe sammen med unga. Jeg kunne være litt sosial; til og med invitere folk på kaffe!

Jeg ble litt “sløvere”, slik at jeg var i stand til å gi mer f… På den måten klarte jeg å flytte fokuset vekk fra egen elendighet og plage og være litt mer oppmerksom overfor andre – i alle fall for en stakket stund.

 

Jeg vet om andre som forsøker å slutte med Sobril nå.

(Ikke personer jeg omgås til daglig eller kjenner veldig godt) . 

Om disse personene om noen uker eller måneder forteller meg at de måtte kaste inn håndkledet i denne omgang, så skal de i alle fall IKKE får noen formanende pekefinger eller et:

“Du må tåle å tyne deg sjøl litt!” fra meg.

Jeg VET hvor tøft det kan være!

Jeg sluttet fordi jeg valgte det og var KLAR for det – IKKE etter påtrykk fra andre!

 

Jeg var i den situasjonen at jeg kunne formidle hvordan jeg hadde det. Jeg kunne SJØL styre bruken av Sobril. I alle fall så lenge jeg holdt meg innenfor kvota på maks 100 piller i løpet av tre måneder.

Det er ikke alle som sliter med angst som er i stand til å fortelle om hvordan de føler seg.

Mange mennesker får angst som en følge av en annen sjukdom.

Om de ikke klarer å si så mye om hvordan det føles, og heller ikke er i stand til å styre medisinbruken sjøl, så er de veldig prisgitt omgivelsene.

I noen tilfeller er lindring av symptomer det beste man kan oppnå. 

 

Jeg er priviligert!!

Jeg kan stå her og se tilbake på det som VAR. Jeg hadde muligheten til å bli frisk –  for min sjukdom var i utgangspunktet verken dødelig eller “kronisk”.

I dag kan jeg si : “Nei, takk  –  INGEN av delene!” om noen legger en eske Seroxat eller en eske Sobril foran meg.

 

Jeg kan nyte den “luksusen”…å takke nei til piller!!

 

Men :

OM jeg noen gang skulle komme i en akutt krisesituasjon der nattesøvn og evne til et øyeblikks ro glimrer med sitt fravær over mange døgn…

…og jeg begynner å frykte at jeg skal bli psykotisk.

(Har aldri vært det, men følte på det verste at det var nære på!)

Ja, da er det slik at :

 

Hos meg hersker INGEN tvil…

Jeg velger meg…

…Sobril!

 

Det var nemlig MYE enklere å kvitte seg med disse pillene enn med Lykkepillene!

 

(For ordens skyld : Innlegget er IKKE sponset!)

 

 

 

 

 

Det var det som skjedde i dag….

I helga har jeg vært på Fordypningskurs…….

(Den første helga av i alt fire hos Anne Brenneng………..)

…………sammen med en gjeng andre damer som ønsker store og små endringer i livet sitt!

 

For min del er vel hovedønsket å gradvis komme i gang med en egen virksomhet der jeg kan jobbe med noe som jeg virkelig brenner for.

Jeg vet ikke akkurat HVA og HVORDAN, men det er det jeg virkelig må gå i gang med å finne ut av!

Det SKJER faktisk ikke noe om man ikke setter seg konkrete mål og jobber jevnt og trutt for å nå dem!

Sånn er det, enda så ergerlig det er!

 

Anne har snakket om personlighetstyper i helga. Det skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg!

 

I dag ble kurset avsluttet med at vi skulle sette opp hovedmål og delmål – og hva vi skulle gjøre for å oppnå dette.

 

Det var DA det rant over for Karidansen!

Å være strukturert og å gå i dybden er ikke min sterkeste side!

Jeg sveiper rundt på overflata og svinser litt rundt omkring i hytt og vær og pine…

Jeg er FABELAKTIG til å sette i gang, men langt fra fullt så fabelaktig til å fullføre.

Prestasjonsangsten og “Flink Pike”- syndromet tok overhånd i dag.

Jeg fikk “Sperre” – panikk for ikke å gjøre “Riktig”, og dermed var det bare å forsyne seg med snytepapiret som sto klart på bordet.

 

Jeg ble sint på Den Strenge Frøkna (Anne Brenneng) som satte meg til veggs og forlangte både hovedmål, delmål og ti punkter under hvert delmål vedrørende hva jeg konkret ville gjøre i tida framover!!!

“DRITTKJERRING! DU BESTEMMER IKKE OVER MEG!!!” (Tenkte jeg, men jeg sa ikke akkurat det høyt, da! Jeg bare “gren” og kom med noen “Ja, men” i stedet!

Så må jeg faktisk huske på at jeg gjør dette for MIN EGEN DEL – ikke for NOEN andres! Anne mener ikke å være “Slem” – hun bare “Pusher”…….

 

Jeg lar meg ofte stoppe av min egen Perfeksjonisme…..

Blir det ikke bra, så gjør jeg det ikke en gang til – jeg driter i det helt til frustrasjonen blir så stor at det eventuelt TVINGER seg fram! I dag tvang det seg fram!!!

Jeg kan skrive og legge ut et blogginnlegg –  og ergre meg grønn hvis jeg ser en skrivefeil etterpå…

Da må jeg ofte inn og “rette” på det – ellers får jeg vondt i sjela!

Noen blogginnlegg er det greit å tygge litt på før man publiserer dem, mens innleggene skrevet på impuls ofte blir de jeg liker best sjøl.

De har mer “nerve” og blir “ærligere” på ett vis.

 

For å få mer tid til EN ting, må man kanskje kutte ned på noe annet.

Ett av mine under – punkter er derfor at jeg skal kutte ned på tida jeg tilbringer på bloggen og andre sosiale medier.

Jeg skal heller “belønne” meg sjøl med å lese/skrive blogginnlegg ETTER at jeg har gjort noen av de tingene jeg daglig må gjøre for å nå målene mine!

Sånn er det bare. Jeg har “suset” i over ett år……..

Nå må det bli mer action i stedet for bare tanker og ord!

I kveld ble første “Plan” ferdig. Den må sikkert justeres etter hvert, men det viktigste var at jeg fullførte i stedet for å skyve det foran meg!

“I morgon i morgon, men ikkje i dag!”

 

 

“Hovedvisjon”……..Kanskje den må justeres etter hvert, men det var dette jeg klarte i dag, og det får være bra NOK!

 

Vet ikke om jeg har lyst…………..

…..men jeg VET at jeg har ENDA mindre lyst til å fortsette med å være så misfornøyd med at jeg ikke kommer i gang……….

…..og føler at jeg er på en “mellomstasjon” på alle vis!

Dessuten må jeg av og til gjøre ting jeg IKKE har lyst til for å oppnå ting jeg HAR lyst til!

 

Her ble det mange “Bekjennelser”, gitt! 

 

Litt tull og moro ble det også – det skar tel det og!

 

 

Noen Trykkleifer er morsommere enn andre!

Lillasjel er ei herlig dame!

Veldig sprudlende og TEMMELIG lite sjølhøytidelig!!

 

I går gjorde hun meg oppmerksom på en litt morsom tastetrykkfeil, som jeg hadde utført i forbindelse med at jeg svarte henne på en kommentar!

Lillasjel nevnte nemlig at hun håpet vi snart fikk mulighet til å treffes igjen.

 

 

(Vi var sammen på Arthur Findlay College i England i begynnelsen av august.

“Lillasjel” til høyre).

 

DET har jeg absolutt lyst til!!

Jeg har nettopp fått ny turnus på jobben, og denne innebærer at jeg har fem dager sammenhengende fri hver tredje uke!

 

Så……………. da fortalte jeg henne dette……

 

Det var altså bare det……………….

……..at det hadde sneket seg inn en aldri så liten skrivefeil……………

 

Jeg fortalte henne derfor at jeg var veldig fornøyd med min nye……….

 

 

………………TURMUS!

 

 

Sånt ler jo godt voksne damer (inkludert meg) seg skakke av.

 

Det er jo skikkelig………

……….HUSMORPORNO!!!

 

Jeg må jo bli en ivrig turgåer jeg nå da, i og med at jeg har fått så fin TURMUS!!!

 

Sånt’no bør vel ut for å luftes ganske jevnlig???

(Ellers kan det jo fort bli Sur Mus i stedet??)

 

Mitt ny motto er derfor :

 

Ut på tur aldri sur……….

……….med TERMOS……….

……….og TURMUS!!

 

 

 

 

DET var bestevenninna og jeg enige om på onsdag….

For vi har jo hatt STORE PLANER om tur til Maihaugen to ganger tidligere i år.

Så har det endt opp med “bare” Lillehammer sentrum………………..

……………fordi det har blitt noen “Uheldige omstendigheter” og forsinkelser som ingen av oss har hatt særlig mye herredømme over. 

DENNE gangen gikk det imidlertid bra, og vi kom oss til Maihaugen!

 

 

Her måtte jeg be venninna om å ta bilde……

 

Se hvordan genser og hårbånd “matcher” blomsterpynten, da…….

 

Jeg tok et tilsvarende bilde av venninna, men det fikk jeg ikke lov til å legge ut…………..

……for på blogg vil hun ikke!

 

Synd, for hun var så brun og fin!!

Hun er av dem som blir gylden og lekker etter bare få timer i sola……

Det er så en Blond&Blåøyd Blekfis nærmest kan bli GRØNN av misunnelse!!

Joda, jeg kan absolutt bli brun, men jeg bør være tålmodig hvis jeg vil slippe å se ut som en rosa rugosa……

Jeg må ta det litt smått og pent, rett og slett!!

 

 

Rett etter at dette bildet ble tatt, kom vi til et keramikkverksted……

Her er keramiker Idun Sira i gang med å lage…………..

 

…….PIZZABUNN!!

 

 

(Neida, PORSELENSFAT skal det bli!!)

 

 

Litt av vareutvalget…….

 

Det ble så jeg kjøpte en slik vase i kremhvitt og blått……..

 

Enkel & stilig…………og ikke noe som “alle” har!

 

 

Når jeg er på Maihaugen, så “må” jeg innom husene fra ulike tidsepoker………….

Her er jeg utenfor “Ungpikeværelset” anno 1955…………….

 

Måtte ta av meg brillene! Da jeg nylig byttet brilleglass, fordi synet har blitt dårligere, valgte jeg å ta det ene paret med solbrilleeffekt.

Veldig kjekt, men de reagerer jo med å bli mørke om det er lyst INNE også!

 

Tidsriktige sko i gangen……

 

Sånne sandaler husker jeg at bestefedrene mine hadde!

 

 

Her er et hus som nylig er flyttet på, og som skal bli en del av “samlingen”…..

 

Vet du hvilket hus det er?

Det er en veldig kjent person i Norge som har bodd her……….

…….i oppveksten……

Dette er nemlig barndomshjemmet til…………..

 

 

 

……dronning Sonja!

 

 

Huset skal stå ferdig i slutten av august neste år……

Da tror jeg jammen at jeg må tilbake for å se……

Det er bra at huset er blitt tatt vare på…….

 

Jeg synes at Dronning Sonja er ei flott dame på så mange måter!

Hun er sterk og klok, slik jeg ser det!

 

Tenk å vente på “Drømmeprinsen” i så mange år da!!

 

 

 

I dag har jeg møtt bestevenninna fra Toten oppe på Lillehammer………..

……..igjen…..

Det er tredje gangen vi har møttes der oppe dette året……..

….. og ENDELIG ble det tur til Maihaugen.

Det har vi planlagt flere ganger, men det har ikke blitt noe av.

 

Det kommer mer derfra etter hvert, men i kveld skal det handle om noe annet :

For ett års tid siden (Da var jeg også med bestevenninna på Lillehammer) gjorde jeg et bomkjøp i form av en grønn kjole.

I lyset i butikken så den fin ut, men da jeg kom hjem så jeg at grønnfargen bare kledde meg sånn passe. Dessuten var kjolen strengt tatt en str. for stor.

Jeg har brukt den EN gang….

Det er slik det har lett for å bli med ” bomkjøp”!

 

I sommer ryddet jeg i garderoben.

 

Da kom jeg til å tenke på en av kollegene mine……

Jeg så for meg at HUN ville kle kjolen……

Jeg tok den derfor med på jobb en kveld jeg visste at jeg skulle jobbe sammen med henne!

 

Ganske riktig – dama ble så fjong, atte!

 

I går var det HENNES tur til å komme med klær….

Vi var tre kjerringer på jobb i går kveld, og to av oss fikk det travelt med å prøve klær “Mellom Slaga”…..

Jeg fikk meg både jakke , skjørt og bluse og to topper som nesten ikke var brukt. Den andre kollegaen fant seg også flere fine plagg i kleshaugen!

Dagligstua ble brukt som prøverom……

Hadde noen av brukerne dukket opp da vi sto der i BH – en så hadde de vel blitt litt “Glåmøgde”, men de er jo vant til at vi finner på mye rart og tuller og tøyser litt!

(Måkke bli ALTFOR strengt og høytidelig heller, sjøl om man må holde seg innenfor visse rammer!)

 

Da jeg var på Lillehammer i dag, fant jeg et lyst blondeskjørt på et stativ som sto ute i gågata. 

Hundre kroner!!

DA måtte jeg jo prøve!!

 

Det gikk som det “måtte” gå, det!!

 

Skjørtet er nytt, genseren er gammel og blondetoppen er arvet…….

(Kveldslys er HERLIG – da synes ikke rynkene så godt!)

 

 

Jeg hadde ikke noe passende belte. Da tok jeg et tørkle som jeg festet rundt livet. “Beltespenna” er en ring som er laget som ei “klype” som du kan regulere. Den er litt for voldsom til å bruke på hånda når man skal gjøre praktiske ting, men som beltespenne passet den fint!

Smykket kjøpte jeg i souvenir – butikken på Arthur Findlay.

Skoa kjøpte jeg på nettet.

Jeg kunne nok kanskje like gjerne ha hatt noen brune skoletter eller støvletter til dette antrekket, men det har jeg ikke, så da fikk det bli sånn i kveld!

Bestvenninna sa : “Dætta kæin du bruke neste gong du gifter deg!”

 

Hun skyndte seg å si at det var flåsete sagt…….

…..men sånt gliser jeg bare av…..

…..og det VET hun jo……

 

Hvit brud blir jeg nok aldri mer……

…..det får holde med EN gang!!!

 

 

 

 

……….i rene “Tre nøtter til Askepott” – stil!

Når man har vært “Hestejente” nesten fra man var i stand til å stabbe og gå…….

………så var det et naturlig valg!

 

Her blir bruden møtt av pappa………

…….mens resten av gjestene står foran kirketrappa og er “Velkomstkomite”!

 

Her poserer bruden og pappaen foran broder’n til brudgommen………….

…..rett før de skal gå inn i kirka.

 

Der inne sitter brudgommen og venter spent…….

 

 

Så gjør jeg et elegant(?) “hopp” i “Storyen”…..

 

Ringfingerring på plass!

 

Herr og Fru! Hun har fått nytt etternavn………..

 

Så dro brudepar og gjester til garden de bor på.

(Der jeg bodde til for ett drøyt år siden.)

 

Brudeparet og brudgommens mormor.

 

Til høyre i bildet skimtes “Hero” – brudeparets hund. 

 

Det var en STOR dag for Hero…..

Ikke fordi han skjønte så mye av hva som foregikk….

…..men fordi det var så mange folk som ville dele en bit av hvetebollen sin med ham!! 

 

Nå er det jo ikke særlig bra at en hund får masse hvetebolle, men så er det ikke akkurat bryllupsfest HVER dag heller!!

 

Hvordan det sto til med massekassen til Hero “Dagen Derpå” vet jeg ikke….

……men det kan vel hende det ble en del turer utpå jordet…………….

…..når hvetebollene hadde gått sin “seiersgang” gjennom tarmsystemet!

 

 

Mor og datter på verandaen til huset der vi bodde før……..

(Ellen for anledningen med splunka ny hårfarge!)

 

Storesøster og Lillebror….som har vokst fra henne for lengst……

(Lillebror smiler ikke på kommando – bare bittelitt!)

 

 

Yngste deltager…..

Barnebarnet til søstra mi og mannen. (3 mnd gammel)

Blid og fornøyd kar!

 

 

“Dom kjører traktor me’ henger…over åker og enger………”

 

….helt ned til forsamlingslokalet……

 

Der ble det MASSE god mat – både rådyr, villsvin og mye annet av både stuttreist og langveisfarende mat…..

…….taler, sanger og dansing ut i de små timer!!

 

Brudeparet hadde sjøl hatt regien på det aller meste….

Det har vært veldig mye planlegging og jobb!

 

Men : Resultatet ble veldig bra!

Det ble en dag som vil huskes leeenge!!

 

 

 

 

Noen ganger har jeg fått dette spørsmålet…..

Gjerne fra noen som tror de “ser” litt ekstra……….

…………….på den ene eller den andre måten………

 

Ofte har det stemt……..

……for man blir gjerne litt fjern og drømmende når man har det slik….

Litt i sin egen boble……………

………..og i en annen verden…….

 

Det er bare det……..

…….at jeg sjøl vil bestemme HVA og til HVEM jeg ønsker å fortelle om denne følelsen…….

……. og disse gode tankene…….

……..som muligens bare har kommet så langt som til et bittelite………………..

…….”kanskje”?

 

Jeg er på mange måter veldig åpen av natur………….

…………men jeg har også mine grenser.

 

Føler jeg at noen spør bare for å få stilt nysgjerrigheten sin og “grafse”, da blir jeg unnvikende og lite meddelsom.

 

Begge mine to eldste unger er nå etablert i forhold.

 

Den eldste sønnen giftet seg jo i går…..

………….og dattera har nettopp blitt samboer med sin kjæreste.

 

Jeg har IKKE vært den som har brakt “Nyheten” om disse forholdene videre når jeg har fått vite om dem.

Det har jeg overlatt til hovedpersonene sjøl.

 

Det var først og fremst DEM og DERES forhold det gjaldt – og alle andre som måtte føle behov for å bli “oppdatert”, fikk bare vente med å få stilt sin eventuelle nysgjerrighet …… 

……..tenkte jeg.

 

 

At DISSE to har funnet tonen er ikke lenger NOEN hemmelighet……..

 

Her er de i gang med “Brude-swingen”…..

…..og det gikk så “fort i swinga” at det var vanskelig å få tatt tydelige bilder med mobilen! (Men jeg synes det ble litt fin effekt og “Liv” i bildene av det!)

 

Jeg har opplevd å føle meg “kastet” inn i forhold jeg ikke har vært helt klar for, fordi mennene tilsynelatende har hatt behov for å “Vise fram dama si”, eller fordi det har dukket opp nysgjerrige venner/slektninger som vil hilse på så fort de har ant at det har vært ” noe på gang”!

Kanskje kan det faktisk være sjalusi eller misunnelse som er “drivkraften” til å få vite mest mulig om andres “kjæresterier”???

 

Da jeg nylig var på Arthur Findlay College, fikk jeg et spørsmål om det var en mann på vei inn i livet mitt.

Det var nemlig en person som sa at hun “ante” en mann som “befant seg i auraen min”.

Jeg hadde først ikke lyst til å svare. Jeg følte meg overrumplet, og ble noe irritert.

 

Vedkommende ga seg ikke!

Så sa jeg at jeg hadde en del kontakt med en mann, men at det i dag lå på et vennskapelig plan. Jeg sa også at jeg ikke visste om dette var noe som kunne utvikle seg til noe mer på sikt.

Senere i uka ville den samme personen vite hvor denne mannen bodde!!!

Hun tok ikke et nei for et nei i første omgang……

DA satte jeg foten ned :
 

Kardansen : “Det VIL jeg ikke svare på. Nå føler jeg at du invaderer meg, og jeg skjønner ikke hvilken “nytteverdi” det har for deg å få rede på det?

Vedkommende svarte at hun hadde da ingen interesse av å gi disse opplysningene videre, så det gjorde da vel ingen ting om jeg sa DET i det minste…..?

Men……..hun fikk ikke vite noe om mannens bosted!!

For :  Hva SKULLE hun med en slik opplysning –  annet enn å få utløp for sin nysgjerrighet?

 

Jeg har mange ganger invadert andre med utidige spørsmål……

Det er en lei uvane, som kan skape mer avstand enn tillit.

Det blir det vi kaller “Å rekkje småtarmer”!

 

Jeg kan fortsatt ha nysgjerrige, invaderende spørsmål på tunga, og noen ganger plumper jeg ut i det.

Det er viktig å spørre seg sjøl :

“Stiller jeg dette spørsmålet KUN for å tilfredsstille min egen nysgjerrighet, eller er det omtanken for den andre som hovedsakelig er drivkraften min?”

Jeg VET jo hvor irritert jeg blir når andre opptrer som påhengende igler som prøver å “invadere” meg i form av nysgjerrige, påtrengende spørsmål. Derfor har jeg nok blitt noenlunde bevisst på å besinne meg når jeg kjenner at nysgjerrigheta begynner å gjøre seg gjeldende hos meg….

 

Hvem har du lyst til å betro deg til?

 

Er det den som fyrer løs det ene “gravende” spørsmålet etter det andre, eller er det den rolige, lyttende som bare stiller støttende spørsmål – UTEN å trenge seg på??

 

Svarer sier seg vel sjøl??

 

 

 

 

Du har vel sett at Kronprinsessa vår av og til har iført seg noen ganske heftige hatte-kreasjoner?

 

Som her for eksempel…….?

 

 

I går var jo Karidansen i bryllup!

(Det kommer noen små glimt derfra i løpet av få dager, men jeg må sortere bilder først!)

Med tanke på dette bryllupet, gikk jeg i vår til anskaffelse av et ganske kreativt hodeplagg!

 

Bryllupsantrekk med cardigan….

 

……..og uten.

(Frisør Phuong har knipset bildene for meg)

 

Det var for kaldt til å gå “ermeløs” i går, så jakka satt på nesten hele tida!

 

Jeg er blitt ganske flink til å posere – ikke sant?

 

Tok’n ikke helt ut i form av tungespiss og slørete blikk, men legg merke til benføringa!

 

Timen hos frisør Phuong bar preg av latter og moro.

Stakkars Phuong fikk seg imidlertid en kilevink da undertegnede gjorde en ukontrollert bevegelse i forbindelse med at kjolen skulle på.

Jeg er ikke vant til å ha påklederske, serru!

Tvert i mot er jeg for det meste vant til å klare meg SJÆL – men Phuong tok også SMELLEN med godt humør!

 

 

Det var da jeg skulle sette meg i bilen, at problemene startet………

For………som vanlig hadde jeg ikke bedrevet særlig mye “research” eller………….

……..KONSEKVENSANALYSE………!!

 

Hvordan sette seg inn i en bil, når man har ei 15cm høy “antenne” på hodet??

 

“That’s The Question”!

 

Karidansen klarte ikke biffen i første forsøk.

Hun skallet i dørkarmen, og hatten som frisøren møysommelig hadde festet, fikk seg allerede DA den første trøkken mot “løsrivelse”.

Senere gikk det “slag i slag” (i dobbel forstand).

 

Det verste av alt var da jeg oppdaget at “antennen” subbet i taket INNE i bilen når jeg satt i vanlig sjåfør – positur.

 

Hver gang jeg skulle snu på hodet for å se til høyre…………

(som man faktisk ofte må når man kjører bil)

…….kom “antennedelen” i bøy mellom hodet mitt og den laveste delen av taket (Den delen som er nærmest sidevinduet).

 

Løsningen ble å vekselvis sitte litt foroverbøyd, eller skakke litt på hodet mens jeg kjørte…..

 

JA……etter hvert klarte jeg å se det KOMISKE i det!!

JE ER EI EKTE TULLFØRKJE  – OG DET LÆV JE (i hvert fall stort sett) GANSKE GØTT ME’!!

 

 

Til alle dem som er litt engstelige i dag………….

 

………fordi de trodde at de så syner…………

 

………i form av en lettere framoverbøyd Kronprinsesse Mette-Marit………….

 

……… kjørende i en litt sliten og smårusten Passat stasjonsvogn på Gamle E6…….

 

………mellom Hamar og Brumunddal i går :

 

“Døkk kan roa HELT ner.

 

 Det VAR bære………..

 

 

…….MEG!”

 

 

Hilsen Karidansen

 

 

….er dagen i dag……

 

Jeg skal i bryllup!!

 

 

Eldstemann (Hans Olav) gifter seg med Sin Utkårede (Maren – Christine) i dag…..

 

Jeg har ikke spurt om tillatelse til å publisere bildet, men det som har stått i avisa er såpass “Offisielt” at jeg tenker at det er greit!

(Bildekvaliteten bli jo så som så når bildet er kopiert ved å ta bilde med mobilen via en skjerm!)

 

 

 

Kake og blomsterdekorasjon er ferdig!

 

Litt sånn Grisefin Gulrotkake…….

(Tror kyllingene har tråkket rundt omkring i kremen…Det ser i alle fall sånn ut!!)

 

Klokka 9.30 skal jeg til frisøren for å “Pynte Litt På Fasaden”. 

 

Det blir nok en dag med mye følelser…..

Mange minner…….

 

Fort gjort å bli sentimental…..

 

Så……..

……..det er sikkert klokt å ha papirlommetørkle lett tilgjengelig…….

(Er dessuten fortsatt ikke helt kvitt forkjølelsen som satte meg ut i starten av uka, så jeg kan jo “skylde” litt på den da!)

 

Nå øser det ned i bøtter og spann her på Hedemarken!!

Jeg har vært inne på “Yr”………

 

Litt deprimerende…….

……..men ikke helsvart! 

 

Nå krysser jeg fingrene for at varselet stemmer, slik at det klarner opp rundt klokka 13.

Vielsen starter heldigvis ikke før kl 13.30, og DA da er vi jo dessuten innendørs!

 

Jeg bestiller herved oppholdsvær fra klokka 11, og sol fra klokka 14!

(Litt realistisk må man være, for her er det HELGRÅTT, og jeg vil ikke virke altfor kravstor heller!)

 

Sånn!

 

Da går det i orden, tenker jeg!!

 

 

 

 

Mora mi er yngst av sju søsken, og den eneste gjenlevende i flokken.

Tante Gunhild var den eldste av de tre søstrene.

 

Da hun giftet seg, flyttet hun til Røros.

Hun og mannen fikk etter hvert fem sønner.

 

De opplevde en veldig stor sorg da den yngste døde av leukemi, bare fem år gammel.

I dagene etterpå fikk de sjølsagt masse blomster…….

……nesten mer enn de hadde plass til.

 

Tante Gunhild var ei sterk, raus dame med et uvanlig stort hjerte…..

…….praktisk og rasjonell var hun også.

Hun tok med seg de fleste av blomstene og dekorasjonene og leverte dem på sjukehjemmet, slik at de som bodde der skulle få glede av dem……..

 

Da jeg ble konfirmert, fikk jeg en gullmedaljong i gave fra tante Gunhild og onkel Johan.

Det var den eneste medaljongen jeg fikk, og det ene av to gullsmykker.

Jeg verdsatte nok ikke gaven så mye den gangen.

En 15-åring er ikke så opptatt av gullmedaljonger eller smykker.

I alle fall var ikke jeg det.

 

Jeg har vel aldri vært noen typisk smykkedame, men de siste åra har jeg begynt å bruke litt mer av det.

Da går det helst enkle ting i emalje, eller glass/stein/keramikk, og gjerne med lærreim.

 

Selfie med gullmedaljong…….

 

Krimskramsen til venstre i bildet kjøpte jeg på et supermarked i Arizona høsten 2014. Den kostet ca 120 kr.

Venninna, som jeg var i følge med, sa at hun sjelden hadde sett noen være så fornøyd som meg da jeg kom drassende med den! Det er en sånn uro som skal henge ute, men den bråker så vanvittig om det blåser, at da ville jeg nok ha fått klage fra husvertene.

Derfor har jeg den i gangen.

 

 

Nærbilde av medaljongen. Den er både vakker og utsøkt!

 

Noen vil vel si at det er PASSE naivt å legge ut bilder av gullsmykket sitt på nett…….

Nå er det ikke så mye gull og glitter å hente hos meg…..

Ingen veldig dyre malerier heller….

Jeg har ganske enkel smak, og jeg kan ha mer sansen for et loppisfunn til 50 kr enn et maleri til 5000 kr.

Det blir ikke nødvendigvis en varmere og koseligere atmosfære i et hjem fordi om det er fullt av  “statussymboler”…….

 

……..snarere tvert i mot!

 

Kanskje jeg skal ha på meg medaljongen i morgen? 

Den passer nok fint til antrekket, med både “gullsandaler” og “gullveske”……

 

Det er jo en viktig familiebegivenhet, og da er det fint å ha på seg et minne om ei varm og godhjertet tante………