Da jeg skulle møte Frodithen på trikken i dag,

tenkte jeg at jeg skulle være ute i god tid.

Jeg ville jo ikke risikere at vi endte opp på hver vår trikk!

 

Det jeg ikke hadde tatt med i betraktningen,

var at trikkene ofte er litt forsinket.

Trikken kom tilsynelatende temmelig presis i dag,

så jeg hoppet på.

 

Ingen Frodith å se…

 

Da jeg sjekket telefonen,

oppdaget jeg at det nettopp hadde kommet ei melding:

“På 11-ern nå. Sitter i første “vognen”.

Da forsto jeg at jeg hadde hoppet på trikken

som egentlig skulle ha gått 10 minutter før…

…mens Frodithen satt på den neste…

 

Da var det bare å hoppe av på neste stopp

og vente noen minutter…

 

Da den neste trikken kom, var det ingen tvil:

Et rødhåret Lykketroll spratt nemlig opp,

og veivet med armene, i det trikken stoppet!

 

 

Her skulle jeg bare ta bilde av en fin port.

(Porten til gjær –  og spritfabrikken).

Den er ganske fin synes jeg!

Så er det jo noen som er veldig glad i å være med på bilder da!

Vedkommende må liksom gjøre litt vesen av seg også…

(Jeg skal ikke nevne navn i denne sammenhengen…)

 

Før jeg måtte på “trikke-leteaksjon” etter Frodithen,

hadde jeg en annen leteaksjon her hjemme.

 

Det er jo gjerne slik,

at når man begynner å dra på åra,

har det lett for å begynne å knirke litt her og der.

 

Da jeg var på vei til jobb for et par uker siden,

bestemte det ene kneet seg for å gå til streik.

(Mens jeg var ute og gikk med det! 😉

Jeg stakk derfor innom apoteket og fikk tak i ei knestøtte.

 

Det hjalp godt.

I ettertid jeg har jeg jevnlig brukt den

i forbindelse med lengre gåturer.

 

I dag var støtta imidlertid søkk borte!

Jeg måtte derfor dra på tur med Frodithen uten ekstra støtte på kneet.

Heldigvis oppførte kneet seg pent.

 

I det vi skiltes i dag, nevnte jeg knestøtta som jeg ikke hadde funnet.

“Da er det bare å ta en skikkelig leteaksjon”, sa Frodithen.

 

Ikke før var jeg hjemme, så satte jeg i gang!

Sofaputer ble løftet på, skittentøyskurven endevendt…

Bager og handlenett likeså…

 

Omsider hadde jeg hellet med meg:

 

Kne-støtta lå…

 

…i klesskapet…

 

…blant Bh’ene mine!

 

Der havnet den nok etter at den hadde fått seg

en omgang i vaskemaskina.

(Av og til er jeg nokså “bevisstløs i gjerningsøyeblikket”.)

Den ligner jo ikke akkurat så veldig mye på en Bh da.

 

Det eneste som er felles for disse “plaggene”,

er at begge har en viss “støttefunksjon”!

Knestøtta skal egentlig brukes under buksa,

men dette får duge som “illustrasjonsfoto”!

 

 

 

Jeg tar meg i det stadig vekk…

…at jeg har en følelse av travelhet inni meg.

 

Egentlig har jeg slett ingen grunn til det.

 

Da unga var små, hadde jeg virkelig mye å gjøre.

Det var langt fra hver dag jeg hadde mulighet til

å gjøre noe så trivielt som å ta meg en dusj alene,

eller sette meg i godstolen med ei bok.

 

Nå har jeg god tid til å gjøre ting jeg har lyst til,

men jeg sliter litt med å samle meg.

Det handler om at jeg ofte har denne følelsen av travelhet inni meg.

 

Det er bare jeg som kan gjøre noe med det.

 

Noe av det som hjelper meg er å skrive dagsplan.

Innimellom gjør jeg det.

Den trenger ikke inneholde mange punkter.

 

Det gjelder bare å få gjort det.

Noe så banalt som:

• Kjøpe en rull med tape på Nille.
• Gå med all søpla.
• Støvsuge i stua.
• Vaske sengetøy og håndklær i vaskekjelleren.

 

Dette har vært noen av formiddagens gjøremål.

Om en drøy time går jeg på jobb

i forvissning om at i alle fall disse tingene er unnagjort.

 

“Nå er det gjort!”

Det er en god følelse!

 

For å unngå å glemme alt jeg tror jeg skal huske,

lagrer jeg det ofte i kalenderen på telefonen.

Jeg lagrer det på en slik måte

at jeg får en påminnelse i god tid på forhånd.

Ellers kommer det gjerne som “Jula på kjerringa”!

 

Nettmøter og webinarer…

Noe som skal betales eller sendes pr post…

Det er stadig noe.

 

At jeg lager meg en form for oversikt,

tar bort noe av travelhet-følelsen.

 

Jeg blir slett ikke mer effektiv av å stresse…

…gjøre flere ting på en gang…

…og gape over for mye…

 

Når klokka oppleves som en “fiende”…

(Men jeg bruker sjelden armbåndsur.)

 

Det kan fort bli mye jobb ut av at jeg stresser.

Dyrt kan det også bli.

Noen ganger til og med farlig!

 

En ting om gangen…

Dette må jeg jevnlig minne meg sjøl om!

 

 

 

De aller fleste av oss kommer ikke utenom

å delta på personalmøter i ny og ne.

 

Jeg har jobbet både i skoleverk og helsevesen.

På begge disse arenaene var det jevnlig tid for personalmøter.

 

Helt ærlig syntes jeg at det langt fra alltid kom så mye ut av disse møtene.

Det kunne fort ende opp i mye meningsutveksling

uten at deltagerne kom fram til noe konkret.

 

Det finnes ingen absolutt fasit

for hvordan et personalmøte skal gjennomføres.

Men:

Har man ei saksliste,

er det vel et mål å komme igjennom de fleste punktene på denne?

Det er i så fall noe som forutsetter

at lista ikke inneholder veldig mange punkter.

Etter en time begynner nemlig de fleste

å bli “godt forsynt” av møtevirksomheten.

 

Det er også best å unngå pauser underveis.

I alle fall så fremt møtet er beregnet til kun å vare +/- en time.

(Etter min mening bør ikke personalmøter vare lenger enn det!)

Etter pauser har det nemlig lett for å gå laaaaang tid

før alle som har vært ute og luftet seg

er på plass igjen.

 

For ei stund siden gikk det en underholdningserie på Nrk:

“Allerud videregående”

Jeg så noen av episodene.

 

Nå har jeg aldri jobbet i videregående skole,

men jeg kjente jo igjen en del likevel:

 

Evinnelig kaffehenting, bruk av mobiltelefoner,

folk som kommer for sent til møter, eller “må” gå litt før.

Det er liksom ikke mulig å komme i gang,

eller ha en viss form for kontinuitet

dersom man omsider gjør det!

 

Møtedeltageren med stor M:

 

Denne dama kjennetegnes av følgende:

 

Kommer nesten uten unntak nærmest snublende inn døra

minst fem minutter etter at møtet skulle ha begynt.

Har alltid en god unnskyldning for at hun kommer for sent.

Er så blid og søt og “uskyldig” at ingen har hjerte til å stramme henne opp,

sjøl om hun må hente seg en kaffekopp,

sukke og stønne litt og legge ut om “alt det uforutsette som har skjedd i dag”,

før hun omsider er “klar”.

 

Etter fem minutter ringer telefonen hennes.

Den må hun bare ta!

 

Joda, i løpet av mitt yrkesaktive liv har jeg nok syndet

på noen av disse områdene av og til.

Særlig når det gjelder det med å komme i siste lita.

(Fordi jeg har beregnet for dårlig tid.)

Telefonen har jeg imidlertid (nesten uten unntak)

latt ligge når jeg har deltatt på møter!

 

Jeg har skjerpet meg betraktelig når det gjelder “Siste-liten-biten”.

Ikke minst fordi det er så ekstremt frustrerende

å stadig være deltager på slike ineffektive somle-møter.

 

(Nå har jeg en jobb der det kun er veldig få deltagere på personalmøtene.

Det gjør det hele enklere og mer gjennomsiktig.)

 

Mobiltelefoni og kaffekopper bør generelt ikke være en del av personalmøter.

Særlig ikke dersom det er mange som skal delta.

 

Døra til møterommet bør (om mulig) stenges presis.

Etter den tid er det i hovedsak “ingen adgang”.

Den som kommer til stengt dør, regnes som “ikke møtt”.

 

Strengt sa du?

Joda, men kanskje vil det bety mer effektive møter på sikt?

 

Personalmøter kan jo representere en form for sosialt samvær,

men den sosiale biten kan med fordel utsettes til “eventuelt”– delen av møtet.

“Belønninga” for oppmøtet, i form av enkel servering og kollegialt småprat

kan komme i etterkant av møtet.

Det bør i så fall også stå på sakslista:

 

“Når sakslista er gjennomgått, er det tid for…”

Da er kanskje de fleste interessert i at den gjennomgangen

blir mest mulig effektiv?

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende setning

i ulike jobbsammenhenger:

“I flere år har det vært snakk om at vi skal få gjennomført…

…men så langt har det ikke skjedd noe.”

 

Det store spørsmålet blir da:

Hvorfor har det ikke skjedd noe?

 

Hva er utfordringa/oppgaven?

Hvem har (hoved)ansvaret for at prosessen blir igangsatt?

Innen når skal dette være gjennomført?

 

Dette er vesentlige spørsmål i en slik sammenheng.

 

Jeg kan være en somlepave og en typisk “utsetter” på hjemmebane.

 

Har jeg imidlertid fått ei konkret oppgave,

(og det går ut over både meg sjøl og andre i vesentlig grad

dersom jeg utsetter/unndrar meg ansvaret)

så skjerper jeg meg som regel.

 

Er jeg usikker på hvordan oppgaven skal løses,

kan jeg jo spørre om veiledning og hjelp +

delegere deler av arbeidsoppgaven til noen som har mer peiling enn meg.

I alle fall så fremt det er mulig.

 

 

Det verste jeg kan gjøre, er å la humla suse…

…og gjøre…

 

…ingenting!

 

 

Nylig skrev jeg et innlegg om

at jeg hadde fått et tips til innpakning av gaver.

Jeg beskrev hva det dreide seg om,

men viste ikke noe eksempel.

 

Da fikk jeg en kommentar fra Bunny Trash,

med ei oppfordring om å gjøre nettopp det.

 

Sjøl om jeg kan være svak for krimskrams, perler og blonder,

så synes jeg ofte at det enkle er det beste.

 

 

Dette er ikke akkurat veldig avansert,

men jeg synes det er litt stilig og tøft.

Dessuten noe de aller fleste får til uten særlig strev.

 

Både små og store barn (med “store barn” mener jeg blant annet meg)

synes det er stas med ballonger!

Det signaliserer jo fest og bursdag!

 

Jeg lagde noen “krøller” på gavehyssingen med denne tanga.

 

Så prøvde jeg å pynte gava litt mer

ved å sette på et klistremerke…

 

 

Egentlig syntes jeg den var finere uten klistremerket.

(Om du ikke ser hva det klistremerket er,

så kan jeg fortelle at det er en fugl som sitter på ei gren. 😉 )

 

“Less is more” er det noe som heter,

og akkurat her stemte det!

 

Uansett må man jo våge å eksperimentere,

prøve og feile når man holder på med slikt.