Ineffektive personalmøter

 

De aller fleste av oss kommer ikke utenom

å delta på personalmøter i ny og ne.

 

Jeg har jobbet både i skoleverk og helsevesen.

På begge disse arenaene var det jevnlig tid for personalmøter.

 

Helt ærlig syntes jeg at det langt fra alltid kom så mye ut av disse møtene.

Det kunne fort ende opp i mye meningsutveksling

uten at deltagerne kom fram til noe konkret.

 

Det finnes ingen absolutt fasit

for hvordan et personalmøte skal gjennomføres.

Men:

Har man ei saksliste,

er det vel et mål å komme igjennom de fleste punktene på denne?

Det er i så fall noe som forutsetter

at lista ikke inneholder veldig mange punkter.

Etter en time begynner nemlig de fleste

å bli “godt forsynt” av møtevirksomheten.

 

Det er også best å unngå pauser underveis.

I alle fall så fremt møtet er beregnet til kun å vare +/- en time.

(Etter min mening bør ikke personalmøter vare lenger enn det!)

Etter pauser har det nemlig lett for å gå laaaaang tid

før alle som har vært ute og luftet seg

er på plass igjen.

 

For ei stund siden gikk det en underholdningserie på Nrk:

“Allerud videregående”

Jeg så noen av episodene.

 

Nå har jeg aldri jobbet i videregående skole,

men jeg kjente jo igjen en del likevel:

 

Evinnelig kaffehenting, bruk av mobiltelefoner,

folk som kommer for sent til møter, eller “må” gå litt før.

Det er liksom ikke mulig å komme i gang,

eller ha en viss form for kontinuitet

dersom man omsider gjør det!

 

Møtedeltageren med stor M:

 

Denne dama kjennetegnes av følgende:

 

Kommer nesten uten unntak nærmest snublende inn døra

minst fem minutter etter at møtet skulle ha begynt.

Har alltid en god unnskyldning for at hun kommer for sent.

Er så blid og søt og “uskyldig” at ingen har hjerte til å stramme henne opp,

sjøl om hun hente seg en kaffekopp,

sukke og stønne litt og legge ut om “alt det uforutsette som har skjedd i dag”,

før hun omsider er “klar”.

 

Etter fem minutter ringer telefonen hennes.

Den hun bare ta!

 

Joda, i løpet av mitt yrkesaktive liv har jeg nok syndet

på noen av disse områdene av og til.

Særlig når det gjelder det med å komme i siste lita.

(Fordi jeg har beregnet for dårlig tid.)

Telefonen har jeg imidlertid (nesten uten unntak)

latt ligge når jeg har deltatt på møter!

 

Jeg har skjerpet meg betraktelig når det gjelder “Siste-liten-biten”.

Ikke minst fordi det er så ekstremt frustrerende

å stadig være deltager på slike ineffektive somle-møter.

 

(Nå har jeg en jobb der det kun er veldig få deltagere på personalmøtene.

Det gjør det hele enklere og mer gjennomsiktig.)

 

Mobiltelefoni og kaffekopper bør generelt ikke være en del av personalmøter.

Særlig ikke dersom det er mange som skal delta.

 

Døra til møterommet bør (om mulig) stenges presis.

Etter den tid er det i hovedsak “ingen adgang”.

Den som kommer til stengt dør, regnes som “ikke møtt”.

 

Strengt sa du?

Joda, men kanskje vil det bety mer effektive møter på sikt?

 

Personalmøter kan jo representere en form for sosialt samvær,

men den sosiale biten kan med fordel utsettes til “eventuelt”– delen av møtet.

“Belønninga” for oppmøtet, i form av enkel servering og kollegialt småprat

kan komme i etterkant av møtet.

Det bør i så fall også stå på sakslista:

 

“Når sakslista er gjennomgått, er det tid for…”

Da er kanskje de fleste interessert i at den gjennomgangen

blir mest mulig effektiv?

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt følgende setning

i ulike jobbsammenhenger:

“I flere år har det vært snakk om at vi skal få gjennomført…

…men så langt har det ikke skjedd noe.”

 

Det store spørsmålet blir da:

Hvorfor har det ikke skjedd noe?

 

Hva er utfordringa/oppgaven?

Hvem har (hoved)ansvaret for at prosessen blir igangsatt?

Innen når skal dette være gjennomført?

 

Dette er vesentlige spørsmål i en slik sammenheng.

 

Jeg kan være en somlepave og en typisk “utsetter” på hjemmebane.

 

Har jeg imidlertid fått ei konkret oppgave,

(og det går ut over både meg sjøl og andre i vesentlig grad

dersom jeg utsetter/unndrar meg ansvaret)

så skjerper jeg meg som regel.

 

Er jeg usikker på hvordan oppgaven skal løses,

kan jeg jo spørre om veiledning og hjelp +

delegere deler av arbeidsoppgaven til noen som har mer peiling enn meg.

I alle fall så fremt det er mulig.

 

 

Det verste jeg kan gjøre, er å la humla suse…

…og gjøre…

 

…ingenting!

 

2 kommentarer
    1. Hihi, nok en gang har vi helt lik mening….! Sånne personalmøter er ofte dømt til å mislykkes – altfor mye dill……! En bør nok ha noen regler og banke gjennom ting….. enkelt og elegant! Og det verste jeg gjør er å gjøre ingenting……! Bra skrevet, Kari! klem <3

    2. Ja slike møter har vi kanskje alle vært innom hihihi Jeg har den innarbeidde greia at jeg ALDRI kommer for sent jeg… for det går an…. Men jeg ligger alltid lavt når det gjelder valg og slike ting…. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg