Det er den unge kollegaen min som sier det.

Hun kommer feiende inn døra med ei “Hei!”…

Få sekunder senere…

…har hun rukket å observere…

…at hennes noe mer tilårskomne kollega ikke har alt helt på stell…

 

Jeg har en jobb der jeg (som regel) kan tillate meg å kle meg uformelt, eller etter vær og føre. 

Denne dagen har jeg på meg en ledig og luftig jumpsuit, som tydelig avslører BH-fadesen!

Med merkelappen på utsida…

 

Noen morgener blir travlere enn andre…

 

Tenk deg at du subber rundt i morgenkåpa, mens du går med kaffekoppen i hånda…

Plutselig husker du…

…at du har avtalt at du skal møte på jobb en halv time tidligere enn vanlig!!

 

Da er det ikke så mye tid til å se seg i speilet…

…for å sjekke om fasaden er i orden! 

Det er liksom bare å få på seg fillene, og springe ut døra i en viss fart!!

 

Dette er ikke første gang i historien at jeg har kommet på jobb med klærne på halv tolv.

Men: Det er første gang at noen har sagt fra på en så naturlig og ubesværet måte.

 

Vanligvis er jo folk litt redde for at noen skal bli brydd om man sier fra.

Så prøver de å si det på en veldig taktfull, “pen og pyntelig” måte.

Da blir det fort litt sånn:

“Unnskyld, men jeg lurer faktisk på om du kanskje kan ha satt på deg genseren bak fram…?”

 

Når det ser ut som om en person holder på å bli kvalt av sin egen genser…

…samtidig som ryggsiden avslører ei solid V-utringning…

…da er det vel ikke så veldig mye å lure på…

…er det vel??

 

Jeg synes nesten det er flauere når jeg får beskjed på en sånn “Over seg taktfull” måte, enn om noen bare sier det rett ut, uten omsvøp.

Ja, for om noen nærmest bare hvisker fram budskapet…

…føler jeg nesten at jeg burde skjemmes litt…?

“Ho som ikke har vett på å sjekke at klærne hennes er i orden”… liksom…?

 

Det er ikke alltid man skal si fra…

 

“Du har en diger buse i nesen!”

 

Man sier i alle fall ikke slikt til personer man ikke kjenner godt, eller er rimelig trygg på…

…og slett ikke hvis man ikke har mulighet til å si det uten at flere hører det.

 

“Du har noe under nesen” høres litt bedre ut.

(Hvis man først skal ta sjansen på å gjøre noen oppmerksomme på skikkelige “pinligheter”).

 

Men…jeg tror de færreste vil ta det ille opp om de blir gjort oppmerksomme på at genseren eller jakka har vrangsida ut!

 

 

Livet består av utallige “episoder”…

…eller minner om du vil.

Det kan nesten bli en slags føljetong ut av det…

 

Hvis noen spurte meg hva jeg gjorde en bestemt dato i ett spesielt år, er det høyst usikkert om jeg vil kunne svare på det. Hverdagene med de faste rutinene glir jo litt over i hverandre…

Det er dem det er flest av…

 

De siste fem årene har jeg jo blogget, så da kan jeg gå tilbake og få en viss pekepinn om hva jeg har bedrevet…

…hvis jeg vil…

 

Nå har ikke bloggen min vært noen typisk “Dagbok-blogg” der jeg har fortalt så veldig mye om daglige gjøremål.

Men…jeg kan i alle fall gå tilbake for å se hva jeg var opptatt av og tenkte på i ulike perioder de siste åra…

Hvis jeg vil, altså…

 

Noen røde tråder har det vært.

 

En del “Episoder” får meg til å trekke på smilebåndet når jeg minnes dem…

Det har vært mange hyggelige og morsomme øyeblikk/stunder gjennom livet…

Så har det også vært episoder som jeg har opplevd som ubehagelige…

…eller tunge og triste…

 

Jeg kan føle på vemod når jeg tenker tilbake på enkelte hyggelige og minneverdige øyeblikk…

Kanskje fordi personen(e) som var en del av disse minnene ikke lever lenger?

Eller kanskje fordi de har forsvunnet ut av livet mitt på annet vis…?

 

Det er trist hvis vennskap eller kjæresteforhold avsluttes med uvennskap.  

Da føles det som om det ikke er “fullført”.

Derfor er det best hvis man kan unngå det!

 

Det er vel de episodene i livet som har føltes vonde…

…som jeg har lært mest av.

Følelsen av å seile i medvind er veldig behagelig…

…men det er motbakkene som har ført til mest læring.

 

Jeg innser at jeg har hatt en tendens til å dvele litt for mye ved det jeg har opplevd som urettferdig.

Episoder der jeg har følt meg dårlig behandlet på ulike måter…

Ofte har jeg “glemt” min egen medvirkning…

…og slett ikke klart å innse min egen rolle i det hele.

 

Jeg har vært ganske sjølrettferdig og belærende mange ganger…

…og lite mottagelig for andres synsvinkel.

I enkelte sammenhenger har jeg garantert blitt oppfattet som temmelig sjølgod!

Det var alle de andre som oppførte seg…

…feil!!!

 

De siste ukene og månedene har det vært en bratt læringskurve for meg.

Ikke fordi det har skjedd noe veldig dramatisk…

…men fordi det har skjedd flere ting på en gang…

…som virkelig har fått meg til å tenke og reflektere.

 

Vil jeg bruke mye energi på “gammal gruff” i åra som kommer?

“Underholde” venner, familie og bekjente med de samme såre “episodene”…

…gang etter gang?

 

Nei, definitivt ikke!!

 

En eller annen gang, må jeg bare bestemme meg for at nok er nok…

 

Jeg har så absolutt visst det i teorien…

….men når det kommer til praksisen…

… se da blir det straks verre!

Tankene er det ikke så enkelt å styre, men det går an å bestemme seg for hva som skal få lov til å slippe ut av munnen.

I alle fall så lenge man er normalt oppegående i hodet.

 

Det er slitsomt å høre mennesker snakke om og analysere “episodene” sine. 

“Han sa, hun sa…Hva mente han…Hva mente hun…?” 

Gulp…gulp…gulp…

…tolke, tolke…

…og atter tolke….

…ut fra sitt ståsted, sine trossystem, sine holdninger og overbevisninger.

 

Å se sin egen speiling i et annet menneske kan være ganske smertefullt…

…særlig når speilingen viser seg som en egenskap som jeg misliker hos den andre…

 

Det som skjedde…

…det skjedde…

Det som ble sagt og gjort…

…ble sagt og gjort…

 

Fortida kan ikke omgjøres, men man kan bestemme seg for å slutte å grave i møkkahaugen sin.

Man kan dra nytte av møkk. Den er fin å gjødsle med…

Men…

…en møkkahaug som man bare spar litt i…

…for å spre møkklukt…

…får ingen noen glede av.

 

Om man tenker på en møkkahaug som en bunke med erfaringer og livsvisdom…

…så kan det komme mye godt ut av den på sikt!

 

Det er vel ikke alltid noe poeng i å bli enige…

…om alt?

Det kan faktisk være veldig spennende å være uenig, dersom man virkelig lytter til det de(n) andre har å si!

 

Så…

…da er det best om en klarer å se på de såre “episodene” som erfaringer…

…og forhåpentligvis gå videre som et litt klokere menneske…

…som virkelig innser sin egen rolle i alle dramaene som utspant seg.

 

 

 

 

Når humøret er labert, avspeiles det gjerne i fjeset. Om jeg er trist, synes det både i øynene og rundt munnen. 

Så kan jeg “lure” meg sjøl litt ved å dra munnvikene oppover.

Det er slett ikke alltid så enkelt…

…men hvis det labre humøret ikke skyldes at det har skjedd noe veldig trist eller alvorlig, så er det faktisk ganske effektivt “å dra seg sjøl opp etter munnvikene”!

 

 

I det siste har jeg gjort yogaøvelser hver dag, og det er ingen tvil om at både kropp og sinn har nytte av det!

Jeg har ei veldig fin bok med mange gode tips om både trening, kosthold og meditasjon:

Her skriver forfatteren litt om hvor viktig det er å le!!

 

Det er ikke så vanskelig å slå opp latterdøra:

I videoen under demonstrerer jeg litt!