I dag sendte jeg melding til Frodithen:

“Svar helt ærlig:

Ville du ha gått på stranda med meg hvis jeg hadde hatt på meg denne…

…UTEN å skjemmes over meg?”

 

Jeg vet ikke om Frodithen satte kaffen i vranga da hun fikk helfigur-bilde av meg…

…iført postordrekjøpet av en billig bikini…

…men hun tok det tilsynelatende pent:

“Ja, jeg ville gått sammen med deg uten å skjemmes.

Fin bikini og fin dame”!

 

“That’s what Friends are For”, sier jeg bare…

 

For jeg vet nemlig at Frodithen hadde sagt fra hvis hun syntes det var “for gæli”.

Jeg fikk jo klar beskjed i vinter da jeg hadde handlet en kjole som var litt for innpåsliten på “feil” steder…

 

Å handle bikini på nettet er…

…risikosport!

 

Alt ser jo så fint ut på modellene…

…og naive meg tror jo at jeg blir nesten like lekker når jeg får på meg de minimale plaggene…

 

Fine farger synes jeg!

 

For å få stor nok truse, handlet jeg en str. større enn det jeg egentlig bruker.

 

Det resulterer jo da i at toppen blir litt for stor.

 

Jeg burde nok ha hatt litt mindre cuper.

Dessuten litt mindre omkrets på stroppene som går rundt ryggen.

Men…det viktigste er at trusa ikke er helt “knøtt”. 

 

Det aller beste er hvis man kan kjøpe delene separat – altså en str større på trusa enn på toppen. Å kjøpe to sett, for å få alt til å passe helt, blir jo for dyrt.

 

Jeg tør ikke legge ut bildet jeg sendte til Frodithen her på bloggen. 

Derfor blir det et litt mer anstendig ett!

Dette er greit synes jeg, sjøl om cupene er litt digre, da!

 

En gang la jeg ut et bilde av meg på bloggen iført badedrakt og ei litt tjukk strømpebukse.

Det var også greit syntes jeg. Det ble jo nesten som singlet og trikot-bukse.

 

Rart dette…

Å gå på stranda med så små plagg er liksom helt “innafor”.

Der er det jo naturlig og hensiktsmessig å være lettkledd.

Dessuten gjør “alle” det!

 

Jeg ville definitivt ikke ha gått i byen i et antrekk som det jeg har på meg på bildet ovenfor.

Da er det minimum singlet som gjelder på overkroppen!

 

Jeg ser jo at unge jenter går med bar mage i byen…

…men det blir litt annerledes for ei som er 57 år…

…og har vært gjennom tre svangerskap og ca tre år med amming…

 

Eller…

…kanskje ikke?

 

Er det liksom bare de som er “Unge og Perfekte” som kan gjøre sånt??

 

Jeg er vel såpass prippen at jeg tenker at bar mage hører hjemme på stranda…

…eller rett og slett…

…hjemme (altså i mer private omgivelser)…

…uansett om man er ung eller gammel…

 

Hva tenker du??

 

 

 

 

 

Jeg flyttet til Oslo i september 2018.

Da var jeg rimelig slank.

En hektisk sommer, med mye jobbing (kombinert med flytteforberedelser), bidro sterkt til at buksene ble romslige.

 

Et halvt år senere var ståa noe annerledes.

Rundt 7-8 kg hadde liksom bare sneket seg på.

 

Jeg tok meg jo et “friår”, og hadde makelige dager.

God tid til å “kose meg” fikk jeg også.

Turene jeg gikk, ble ikke nok til å oppveie for all latskapen og kosen…

 

Badevekta sa takk for seg senhøsten 2018, så jeg levde lykkelig uvitende om at vektkurven var for oppadgående…

Men…

…da jeg skulle ha på meg en to år gammel kjole…

…som var av det nokså ettersittende og lite elastiske slaget…

…gikk det så absolutt opp for meg at det hadde skjedd noe.

 

Jeg slet nemlig skikkelig for å få dratt opp glidelåsen.

Sideflesket måtte rett og slett dyttes møysommelig til side for at jeg skulle unngå at det kom i klem…

 

Behagelig var det ikke…

…og kjolen ble hengende i skapet…

 

Først utpå høsten i fjor begynte jeg å ta rev i seila.

Ny badevekt ble innkjøpt, og sannheten om vektøkningen sto der – svart på grått!

 

Jeg var standhaftig fram til jul.

Målet var å komme under 70 kg.

Jeg klarte det nesten.

Omtrent fire kg forsvant…

…før julefristelsene tok innersvingen på meg.

 

I februar hadde rundt to kg sneket seg på igjen.

 

Mange har klaget over “Koronakarantene-kg.”

DET bestemte jeg meg for at jeg slett ikke ville “Dra på meg”.

Fra Norge stengte ned i midten av mars, og fram til nå, har vekta gått pent og pyntelig nedover

Omsider er jeg på “Riktig side av 70-tallet!”.

 

Daglige yogaøvelser, og lett styrketrening, har også bidratt til at jeg føler meg piggere og mer bekvem enn jeg gjorde i fjor sommer!

 

Det er imidlertid forfengeligheta mi som har vært hoved-drivkrafta.

Jeg må nok bare innrømme det…

 

Det burde ha vært helsegevinsten som sto mest i fokus.

For:

Det har blitt merkbart lettere å bøye seg etter hvert som det har blitt mindre spekk under ribbeina.

Det er også lettere å gå i motbakker, forsere trapper…

…og å hoppe!

 

5-6 kg (Som er omtrent det jeg har tatt av siden jeg var på mitt aller tyngste i fjor) er jo ikke så mye…

…men det merkes altså godt!

 

Det er slett ikke bra å bli aldeles opphengt eller hysterisk når det kommer til mat og vekt.

Å være veldig undervektig er minst like skadelig som det stikk motsatte.

Begge deler kan være direkte farlig!

Jeg synes imidlertid det er uheldig om noen nærmest “forherliger” det å være skikkelig overvektig.

Det ligger ikke mye egenkjærlighet i det å spise på seg veldig mange ekstra kilogram.

Da spiser man ikke for å bli mett eller for å kose seg.

Det handler mer om en slags spiseforstyrrelse “den andre veien”; i form av ukontrollert “stapping”.

 

Ja, jeg vet at det finnes ulike tilstander som gjør det vanskeligere å holde vekta.

For de aller fleste av oss (som er alminnelig friske) er det uansett slik at overvekt kommer av for høyt matinntak og/eller feil type mat.

En blir ikke nødvendigvis veldig mett av ett wienerbrød med melis, eller en skolebolle, men det er skikkelige “bomber”.

Kalorimessig tilsvarer ett stort wienerbrød en god porsjon sunn middagsmat.

 

Nytelse kan være så mye annet enn bare mat.

Forresten går det fint an å nyte sunn mat også. 

 

Jeg er veldig innstilt på at jeg vil unngå å legge på meg igjen.

Det ville være utrolig dumt å la det skli ut igjen.

Jeg vet at det er en fare for nettopp det.

Det nytter ikke med “kurer” – en må endre på spisevanene for å få et varig resultat.

 

Ett av mine “triks” er å la være å handle inn søte og salte fristelser.

Rett og slett unngå å ha dem i hus…

…mer enn en sjelden gang.

 

Om jeg blir fysen på noe, så rekker jeg nemlig som regel å besinne meg…

…dersom jeg først må gå til butikken for å få tak i det!

 

Nå i varmen har jeg heller skeiet ut med en pinne-is enn å kjøpe en hel isboks, for å ha “på lager” i fryseren.

Det hjelper nemlig så sørgelig lite å handle “stort”, dersom jeg spiser opp halve boksen i en smell!

(Hvilket jeg har en tendens til å gjøre!)

 

Slik ser det ut i kjøleskapet mitt nå.

Jeg har bestilt matvarer fra kolonial.no i morgen.

Det er litt lite utvalg i kjøleskapet mitt akkurat nå!

 

Slik ser det ut i matskapet…

 

Det er mange kalorier i disse skapene, men få eller ingen fristelser.

Skal jeg først kose meg, så er det ikke akkurat mandler, valnøtter, meierismør og creme fraiche jeg kaster meg over…

 

Og slik ser jeg ut i postordrekjole på tilbud til kr 199,-.

 

Jeg klarte ikke å dy meg, og er kjempefornøyd, sjøl om jeg har sett at denne modellen er satt ned helt til kr 99,- etter at jeg kjøpte min.

 

Når jeg ser på bilder som Frodithen og jeg tok i fjor sommer, så ser det ikke ut til at det er så stor forskjell. Vi har nemlig lært oss til å knipse fra “heldige vinkler”.

Nå slipper jeg å tenke så mye på det…

 

“Forfengeligheta lenge leve…”

 

 

 

Det fikk jeg i går!

Når jeg vet at personen som sendte den meldinga…

…har hatt det nokså stritt en stund…

…ja, så varmet det ekstra mye!

 

Jeg har det stort sett bra om dagen.

Det gjelder bare å minne meg sjøl om det!

 

Og akkurat den meldinga var en viktig påminnelse.

Den kom i rett tid, og hjalp meg til å ta en avgjørelse. 

Det dreide seg ikke om noen stor avgjørelse.

Aller mest handlet det om å innse hva som er vesentlig…

…og se helheten!

 

Noen ganger ser jeg ikke at jeg befinner meg i ei blomstereng.

Jeg ser nesten bare ugress i stedet.

Joda, ugresset må bort for at blomstene skal trives…

…men når ugresset først er borte, så er det best å “glemme” det.

Det er dødt…

…og det trenger ikke å få så mye mer oppmerksomhet!

 

Hvor mange ganger skal jeg erfare dette, før jeg fullt ut skjønner at jeg skal bruke minimalt av tid og krefter på mitt mentale ugress?

Det som var “stort og altopplukende”…

…blir plutselig bare en bagatell…

 

Repeat-knappen kan få hvile seg…

Jeg kan droppe spolinga…

Være her og nå og nyte synet av blomstene…

 

 

Jeg plantet i balkongkassa mi i går!

Da måtte jeg overvinne den intense høydeskrekken min!

Det gikk faktisk utrolig greit…

…da jeg først hadde bestemt meg!!

 

Dessuten hadde jeg en flott opplevelse i blomsterbutikken.

 

Jeg kom dit et kvarter før stengetid. Det var ingen andre kunder i butikken.

Betjeningen hadde begynt å rydde og vaske.

Likevel fikk jeg upåklagelig service av de to som var på jobb…

…både av hun som vasket og ryddet…

…og av han som smilte bredt bak disken!

 

Så får det ikke hjelpe at det gikk litt mer penger enn jeg opprinnelig hadde tenkt.

Det var verdt det!

Både fordi det var trivelig i butikken og fordi det ble fint i balkongkassa mi!

 

Det er så pent her jeg bor.

Ute-anlegget blir holdt i hevd, og det er mange fine balkongkasser her!

 

Det betyr mye for fellesskapet og trivselen!

 

 

Det er alltid litt spennende å handle klær på nettet.

Jeg får jo ikke prøvd plaggene, og må ta det på “øyemål”.

Så må det også sies at jeg heller ikke har helt samme fasong som de unge, smekre modellene som er avbildet i annonsene….

Jeg har gått i baret på akkurat det…

… mer enn en gang!

“Kroppsbevissheten” har glimret med sitt fravær…

…i gjerningsøyeblikket!

Da er det veldig kjekt at enkelte nettbutikker opererer med gratis retur…

 

For et par uker siden kom jeg imidlertid over en topp som jeg syntes virket nokså “safe”.

Ikke var den spesielt dyr heller. (179 kr.)

 

I dag fikk jeg sms-varsel om at jeg kunne hente den!

 

Godt fornøyd !

 

Toppen har god passform. Den er mjuk, elastisk, florlett og behagelig.

Dessuten tror jeg at den ikke så lett blir skrukkete.

 

Akkurat det er et stort pluss om den skal pakkes med i koffert eller bag!

 

Dongeribuksa er den samme gamle som jeg har hatt i flere år…

…men på føttene har jeg helsesandaler som også er kjøpt på nett ganske nylig.

(Pris: 450,- og gratis frakt!)

 

De er av merket “Rieker”.

De vanlige sandalene mine er også av det merket, og veldig behagelige og lette å ha på seg.

 

Jeg har en jobb som ofte medfører en del trasking.

Nå i sommervarmen kjente jeg at joggeskoa ble for klamme for ei dame som er rimelig “heit” av seg. (Hetetokter De Luxe!)

Sandaler med tynne såler kan fort resultere i ømme føtter når man skal gå i flere kilometer på hard asfalt.

(For jeg vil helst ikke kjøre buss eller trikk mer enn aller høyst nødvendig nå.)

 

Disse er nette og fine til å være “Fornuftig fotform-skotøy”.

 

De kan godt brukes til både skjørt og kjole!

 

 

 

I dag er det min første feriedag.

Jeg skal ha fri i to uker nå.

 

Resten av ferien skal jeg ha på sensommeren.

 

I helga jobbet jeg 20 timer, men jeg er slett ikke sliten i dag!

Faktisk kunne jeg fint ha klart å jobbe ti timer i dag også!

 

Fordi jeg hadde det koselig…

…og fordi jeg ikke stresset!

 

Uansett er det deilig å vite at jeg knapt trenger gå etter klokka de to neste ukene.

Jeg har få planer.

Det handler jo litt om at jeg vil være forsiktig (slik ståa er med forsiktighetsregler).

Uansett hadde jeg nok ikke gjort de store sprella i sommer.

 

I dag har jeg altså nesten bare surret…

Vasket klær…

Slipt bort hard hud under føttene mine…

 

Trent yoga…

Det har jeg forresten gjort nesten hver dag i to måneder nå.

Det gjør litt vondt.

Derfor gruer jeg meg på forhånd; men jammen gjør det godt etterpå.

Rygg, hofter og skuldre har blitt litt mindre stive og litt mer bevegelige.

Forskjellen er akkurat stor nok til at det inspirerer til videre innsats!…

…og gradvis utvidelse av programmet!

 

Det er så godt å kunne tillate meg å surre, uten å tenke på:

“Alt det nyttige jeg burde ha gjort”.

 

Slik hadde jeg det da jeg var lita jente…

Før jeg begynte på skolen, tenkte jeg aldri på hva jeg “Burde gjøre”.

Jeg gjorde nesten bare det jeg hadde lyst til.

Ikke de “store tingene”.

Det kunne være å plukke blomster…

…eller krype inn i hundehuset og kose med elghunden til farmor og farfar.

 

Titte i bøker.

Spille ludo eller kort.

(Alene eller sammen med noen).

 

Jeg levde mye i nåtid.

Sjølsagt hendte det at jeg gledet meg veldig til noe, men det var jo lystbetont.

Altså slett ikke noe som framkalte høye skuldre og stressfornemmelser.

 

I kveld har jeg gjort noe så unyttig som å “re-lakkere” tåneglene mine.

 

For noen uker siden gikk jeg en langtur med stive joggesko som buttet i tåa.

Det resulterte i blålilla stortånegler på begge føttene.

 

Sølvfargede tånegler hadde jeg aldri hatt…

…før jeg kjøpte denne lakken:

Selfie med nylakkerte tånegler på yogamatta…

 

Hææææ??

Ser det ikke noe fint ut, sier du???

 

Nei…

…det var det jeg også la merke til da jeg skulle redigere bildet…

 

Det er ikke særlig smart å kravle rundt på ei yogamatte rett etter at du har lakkert tåneglene…

 

Slik ser yogamatta mi ut nå!

 

 

…og slik ser tåneglene ut på nært hold!

Det blir nok en ny runde med neglelakkfjerner og påføring av sølvfarge…

…for å dekke over den naturlige blålilla…

 

En fin avslutning på en surredag…

Det ble nemlig ingen sur dag av den grunn!

 

En god latter ble det!!

 

 

 

 

I dag møtte jeg Frodithen. Det er en stund siden sist.

 

Det er jammen også en god stund siden vi møttes på kafé…

…men dag var det så fint å sitte i bakgården på “Memphis” på Grünerløkka…

…og nyte en brus og en kaffe latte!

 

Rett før jeg kom, hadde Frodithen blitt stukket av ei humle som hadde satt seg på stolryggen hennes. 

Det ble en liten tur til apoteket for å få tak i noe lindrende.

Å bli “brent” av ei humle gjør skikkelig vondt!

 

(Har du lyst til se noen av Frodithens utsøkte paint-tegninger, kan du klikke på lenken under her!)

“Hva har “Fluens Bestemor” mot meg, liksom…?”

 

Heldigvis ble det ikke en sånn megadiger hevelse som Frodithen ofte har fått av vepse- og humlestikk.

Frodithen smiler tappert i bakgrunnen…

 

 

Og så var det den arven da…?

 

Jo, Frodithen hadde med seg en kjole som hun ikke har følt seg helt bekvem i.

Svart er vel egentlig ikke min farge, men her var det raust med rosa, så da synes jeg det går fint!

 

Kjolen er en elastisk sak, som er lettvint å pakke med seg.

Jeg foretrekker klær som ikke må strykes, på grunn av at jeg har en lei tendens til å skrukke dem til igjen, nesten med det samme jeg har fått dem på!

 

Dessuten er det drapering over magen.

Sånt liker vi!

Drapering har nemlig en kamuflerende effekt på både “lausskinn” og “love-handles”.

 

Jeg hadde også med en kjole i dag.

Den var et bomkjøp fra i fjor sommer.

Frodithen vet om noen som kanskje vil ha den!

 

Tenk så fint at det går an å bytte impulskjøp med hverandre!

Da slipper man å gremmes over at man har handlet litt overilt!

 

Jeg har forresten tenkt å driste meg til å legge dette innlegget under kategorien:

“Mote og skjønnhet”.

 

Normalt ville jeg ha valgt “underholdning”…

 

…men “gjenbruk” og “arvegods” kan vel også være mote??

 

 

 

…er att gjøra dej själv lycklig…”

 

Sitat: Kay Pollack.

 

Skal jeg bare tenke på meg sjøl, liksom…?

Gi blaffen i alle andre?

 

Nei, selvfølgelig er det ikke det han vil fram til.

Men…

…en person som er glad og fornøyd har jo også mye mer å gi til andre!

 

Hva som defineres som lykke varierer jo fra person til person.

Dessuten er det jo gjerne en viss variasjon viktig for å føle lykke. 

Ensformighet kan føles trygt, men også gudsjammerlig kjedelig…

 

Noen ganger kommer lykkefølelsen etterpå…

For eksempel når jeg har klart å gjennomføre noe jeg har utsatt og gruet meg til.

Det kan være en ryddesjau, en “vanskelig” samtale, å skrive en søknad…

…eller rett og slett å gå litt i meg sjøl…

 

Lykke betyr ikke alltid å velge det jeg umiddelbart har mest lyst til…

Jeg kan for eksempel la egne behov vike for andres, og føle på lykke fordi jeg ser at den andre blir glad!

 

Kay Pollack sa mye klokt i videoforedraget jeg nylig så/hørte på.

 

Blant annet dette:

“Be om att få se en annan värld enn den du hittade på!”

 

Hver eneste dag lager jeg meg en “story” eller en virkelighet ut fra noe jeg opplever…

Min virkelighet stemmer langt fra alltid med andres.

Det får jeg jevnlig bevis på.

Hvor mange ganger har jeg ikke gjort og sagt noe jeg har angret dypt på, fordi jeg har laget meg en virkelighet ut fra noe jeg har sett, hørt eller følt?

En virkelighet basert på mine erfaringer, opplevelser og mønstre?

 

Jeg kan velge hver dag…

…mange ganger om dagen.

Vil jeg hovedsakelig velge å sette på meg den sure, pessimistiske og mistroiske brillen…

…eller det stikk motsatte?? 

 

 

I dag har jeg gjort en øvelse:

 

Jeg var en tur i matbutikken på formiddagen.

Som vanlig var det noen som kom nærmere enn den berømmelige meteren.

Det virket ikke som om de tenkte smittefare i det hele tatt!

 

FYDDA!!!

 

Jeg skvatt unna, og tenkte sure tanker om folk som ikke tar hensyn, eller bryr seg en døyt om egen og andres sikkerhet!!

 

Da jeg kom hjem, tok jeg en alvorsprat med meg sjøl:

“Slik vil je itte væra!”

Synes jeg det er hyggelig med folk som skvetter unna meg i butikken, og ser forskremte/sinte ut…

…omtrent som om jeg skulle ha pest og kolera på en gang??

Definitivt ikke!!

 

Jeg bestemte meg umiddelbart for å “Rætte opp feila frå før i dag”!

Så…

…da gikk jeg til butikken en gang til…

…med smilefjeset på!!

 

Nei, jeg handlet ikke en gang til, men jeg gikk inn i gangen på Kiwi’n og leverte ei lyspære som hadde sett sine bedre dager.

Dessuten hadde jeg bestemt meg for å møte verden med en vennlig innstilling, et åpent blikk og “normal oppførsel” (sjøl om jeg så absolutt prøver å unngå å komme veldig nær noen.)

 

Det ble en mye hyggeligere tur.

 

Å spre dårlige vibber er minst like ille som å spre influensa-virus.

 

Jeg er overbevist om at det også gir et dårligere immunforsvar…

 

…og det både hos avsender og mottager!

 

 

 

 

 

 

Blir verden til et bedre sted om folk går i samlet flokk, roper, skriker og viser knyttneven…?

Det er jo en måte å markere noe på, eller synliggjøre at man mener noe er galt…

…men er det en god måte å markere noe på?

Oppnår man så mye ved å gjøre det…

…egentlig…?

 

Hvis jeg skulle velge å delta i et demonstrasjonstog, bør jeg kanskje ha tenkt i gjennom følgende på forhånd:

 

Hvorfor gjør jeg det??

Hva tror jeg at jeg kan oppnå med det?

Hvem er det jeg henvender meg til?

Altså:

Hvem er det som skal vekkes og “ordne opp” i det jeg mener er vrangt og skakt?

Er det slik at jeg har gjort mitt, altså noe virkelig samfunnsnyttig (og fredsbevarende) bare ved å gå i et demonstrasjonstog sammen med flere tusen andre?

 

Jeg har sjølsagt ingen fasit på dette.

En ting er sikkert:

Meningene er delte…

 

Som regel er det to fløyer her i verden: 

For eller i mot…

 

Tilsynelatende er det sånn med mye…

…kanskje det meste…?

 

Sjansen for at jeg lytter til hva noen har å si meg, er mye større dersom jeg opplever vedkommende som:

Saklig…

Kunnskapsrik…

…og, ikke minst:

Vennlig, lyttende og åpen for andres syn.

 

Det samme gjelder jo sjølsagt den andre veien.

 

Når jeg er opprørt, viser jeg stort sett ingen av de egenskapene jeg har nevnt ovenfor.

Folk viker gjerne unna meg…

… eller går i forsvar…

 

For en tid tilbake hørte jeg en person si at h*n ble “Bitchy” når h*n følte seg diskriminert.

I dette tilfellet handlet det mye om uvitenhet fra omverdenen (slik jeg ser det); ikke om direkte stygg/ufin oppførsel.

Så tenker jeg:

Det er fullt forståelig at man kan bli opprørt og frustrert over uvitenhet og fordommer.

Særlig når man har opplevd det samme x antall ganger.

Men: Hvor stor er sjansen for at man blir respektert og imøtekommet…

…dersom man velger “Bitchy”-varianten som “svar på tiltale”??

 

Vennlighet, og informasjon gitt på en saklig og rolig måte, funker som regel mye bedre.

Bitterhet, aggresjon og stadig gjentagende, sjølmedlidende “sutring” vekker sjelden sympati/empati.

I alle fall ikke i lengden.

Om folk “adlyder” på grunn av medlidenhet og/eller frykt, så har man kanskje oppnådd å få sin vilje der og da…

…men på sikt er det en dårlig løsning.

 

Denne valmuen stakk seg fram, og ble lagt merke til på grunn av den sterke fargen…

 

Den sto i full blomst…

…omringet av en gruppe “etternølere”…

…som ikke var helt klare til å vise sin skjønnhet ennå…

 

Jeg nøt synet av den…

…det var ingen støy eller aggresjon rundt meg…

 

Jeg befant meg i Botanisk Hage.

 

Det var ganske mange mennesker der, men rolig og behagelig stemning…

Mange satt på gressplenen og så ut til å ha det koselig sammen.

De vakre omgivelsene gjør noe med de som befinner seg der…

…tror jeg!

 

Eller…

…det er vel ikke først og fremst et slikt sted folk oppsøker når de er i opprør og vil ha utløp for sinne og frustrasjon?

 

 

 

 

Jeg har kjøpt meg “Sjøluft på boks”!

Nærmere bestemt…

…ei saltpipe!

 

Jeg kom over den via en annonse på Facebook.

I kommentarfeltet var det mange som skrev at de hadde gode erfaringer med den. Personene var norske, og det virket ekte og troverdig.

Flere astmatikere skrev at de hadde hatt god nytte av å bruke saltpipa.

 

Nå sliter ikke jeg med astma.

Derimot er jeg ofte litt tett i nesen nå på forsommeren.

Kombinert med dette har jeg kløe i halsen og ofte en følelse av “Dotter i ørene”.

 

Saltpipa skulle visstnok motvirke snorking også!

Det er jo logisk, hvis den bidrar til å åpne opp i luftveiene!

 

Akkurat nå var det “tilbud” på den…

Eller…

…det var i alle fall det de lokket med i annonsen…

 

Så, jeg bet på…

…og investerte i saltpipa!

Jeg rister litt på den før jeg tar den i bruk.

Først smaker det litt salt, men så føles det bare godt og oppfriskende.

 

Jeg puster inn. Tar saltpipa vekk og puster ut gjennom nesa.

Ca 20 minutter om dagen skal den brukes for å oppnå maksimal effekt. 

Jeg bruker den også på den småtette nesa mi.

Da klemmer jeg igjen det ene neseboret og drar lufta inn gjennom det andre.

Begge neseborene får seg sjølsagt en omgang med “frisk sjøluft”.

 

Ved normal bruk, skal saltpipa holde i minst ett år, eller så lenge du hører at det er saltkorn igjen inne i pipa. Prisen var i underkant av 400 kr. 

 

Jeg føler meg veldig åpen og fin i nesa nå.

Det kan også skyldes at det har kommet regn, slik at utelufta er mindre fylt av støv og pollen.

 

Jeg har ingen fordeler av å skrive om dette, så derfor er ikke innlegget merket på noe vis!

 

Jeg kan påpeke alt som er “feil” her i verden…

Alle som utfører handlinger som er skammelige…

Folk som forsøpler…

Folk som ikke følger smittevernreglene…

…og samler seg i store demonstrasjonstog mens de roper og skriker…

Folk som røyker, drikker, kjører for fort…

…eller gir blaffen i å holde avtaler…

Ungdommer som oppfører seg hensynsløst og frekt…

 

Jeg kan heve en harmdirrende pekefinger på sosiale medier…

…øse ut min vrede…

 

Og så skal du være enig med meg!!

Det synes jeg jammen at du bør!!

 

Sammen kan vi irritere oss…

Kjenne på fellesskapet ved å være sinte og irriterte sammen…

…over alt som burde ha vært annerledes!

 

Nei, jeg sier ikke at det er greit å forsøple naturen…

…eller at det er ok å gi blaffen i smittevernreglene…

…eller at det er akseptabelt å oppføre seg frekt og hensynsløst…

Men…hjelper det å bruke masse energi på alt vi mener er vrangt og skakt…

Alt det som vi får gjort fint lite med…?

 

Blir verden til noe bedre sted ved at vi irriterer oss sammen…

…og er sinte sammen….?

 

Joda, jeg bruker fortsatt en del energi på å irritere meg…

Blant annet over andre menneskers oppførsel…

Over hendelser og fenomener som jeg ikke får gjort så veldig mye med.

 

Det er ikke sunt for meg…

Det er dårlig anvendt tid og krefter…

 

Litt framgang har jeg hatt…

…for jeg skriver sjelden harmdirrende innlegg over alt som er så ille…

Jeg deler heller ikke “irritasjonslenker”, på facebook eller andre sosiale medier…

Jeg slenger sjeldnere med leppa, og er litt mindre opptatt av å gi noen et velrettet spark bak!

 

Jeg irriterer meg stort sett inne i hodet mitt…

…eller blåser ut sammen med en god venn På Privaten…

 

Hva er mitt hovedfokus?

Ergrelse og irritasjon…

…eller takknemlighet, glede og optimisme??

 

Se så vakre…

(Disse avbildet jeg en dag jeg var i Botanisk hage.)

 

Dette er forsommer…Lysegrønt friskt løv, sval topp og matchende sommerskjørt!

(Frodithen var fabelaktig fotograf denne dagen!)

 

Takk for at jeg kan gå tur i slike vakre omgivelser…

…sammen med en god venn…

 

Takk for at jeg bor i en koselig leilighet…

Takk for at jeg har fått begynne på jobb igjen etter sju uker med permittering!

 

Takk for at jeg har tre fine unger…

…familie jeg er glad i…

…og som jeg trolig skal treffe om ikke så lenge…

Takk for at jeg har gode venner jeg kan ringe til når jeg har behov for å snakke med noen…

Takk for at jeg også evner å trives i mitt eget selskap.

 

Takk for at jeg kan bevege meg ganske fritt igjen…

…og at jeg er så priviligert som jeg er…

…sjøl om verken jeg, eller mine omgivelser, noen gang blir “Perfekte” til enhver tid!