De siste årene har jeg jo gjort en del krumspring for å finne “Den Spesielle”…uten at DET har gått så veldig bra…
Men…noen erfaringer rikere har jeg blitt!
Datingsider er jeg ferdig med…
Jeg TROR jeg har funnet ut at det, grovt sett, er tre HOVEDKATEGORIER blant folk som er på datingsider.
(Og kanskje også i Den Virkelige Verden, altså utenom datingsidene!)
Det er De Livredde…
De strekker seg til å lage en profil på datingsiden, og sende ut noen smilefjes i hytt og pine… Så fort de får noe mer enn et smilfjes tilbake, trekker de seg tilbake til hulen sin og “forsvinner”.
Det er “Just for Fun”– folka. De bruker datingsida nærmest som en lekeplass og en adspredelse. Mange av dem er kanskje allerede i et forhold, og så spriter de opp hverdagen (og lunsjpausa på jobben) med nettflørt.
Det er “De Paniske”…
De som tilsynelatende vil ha noen for enhver pris. De annonserer tidlig at de er ute etter et fast forhold, og helst noen å bo sammen med.
Så er det sjølsagt noen som ikke tilhører noen av kategoriene. Det er de som er ganske så avslappet til det hele, SAMTIDIG som de er tydelige og seriøse.
Jeg innser at noe av det JEG har slitt med, er at jeg er LIVREDD for å bli sittende fast i noe. Samtidig savner jeg ofte å ha “En venn i særklasse”. Så har det blitt slik at jeg har sendt ut veldig tvetydige signaler. På den ene siden har jeg vært veldig direkte og stilt en del spørsmål. Det har vært fordi jeg har ønsket å FINNE ut om fyren jeg har hatt kontakt med KAN være en jeg kan fungere godt sammen med.
Samtidig har jeg OGSÅ vært livredd for å bli misforstått, i den forstand at jeg faktisk trenger GOD tid til å bli kjent når jeg er ferdig med den første viktige “Spørrerunden”.
Kanskje har mennene opplevd det som et slags “Forhør”??
“Kan du slå deg på knea og gapskratte?”
Sånne ting har jeg spurt om. En “Tørrpinne” hadde aldri funket sammen med meg!
Men…jeg skjønner jo at en del menn kan bli skremt av slikt!
Det beste er kanskje å bli kjent som venner…?
Da slipper man å forstille seg så mye – prøve å gjøre seg til en bedre person enn man faktisk er…
…i et forsøk på å innynde seg…
Og – som en følge av denne forstillelsen , vil man etter hvert gå rundt med en evig angst for å bli avslørt som den man faktisk ER…
..med alle “Feil og mangler”.
Det TAR tid å bli kjent…
…bli noenlunde trygg på hverandre.
Kanskje er det farlig å bli FOR trygg også, for LITT spenning og overraskelser skal det være synes jeg.
Det må til for å holde gnisten oppe!
Ei venninne var ganske direkte med meg en gang:
“Du kan nok klare å late som du er no’ anna enn den du er ei lita stønn, Kari.
Men…så kjæm den EKTE Kari’a fram, og da går det rætt tel HÆLVETE!”
Og det har det i grunnen gjort…
“One Day My Prince will come”heter det i en sang i en av Disneyfilmene…
Trur itte je trekker så mange “Prinser” på dænna video’n her akkurat!
Videoopptak bør helst ikke tas for tidlig på dagen….
Heller ikke uten “Fasadepynt”, men enkelte ting må jo filmes i det øyeblikket man kjenner seg INSPIRERT! Dessuten skal man jo våge å være som man ER, da!
