Siden mai/juni har jeg vært SVÆRT lite aktiv. Det vil si at jeg ikke har tatt kontakt med noen.
Jeg får e-post med varsel når noen har vært inne på sida mi eller har sendt meg ei melding.
Da går jeg inn på profilen min og sjekker.
Jeg synes det er vanlig høflighet å svare på en henvendelse…….
For noen dager siden hadde jeg fått ei melding.
Det var en som skrev :
“Damer sier ofte at de er ute etter en mann med humor, men hva nytter det når nordmenn flest ikke skjønner humor?”
Jeg skrev tilbake at det med humor var veldig individuelt……………
…….og at ingen hadde rett til å si at en annens humor var dårlig, sjøl om man ikke delte den samme formen for humor. Imidlertid skrev jeg også at jeg trodde det var viktig å være på bølgelengde når det gjaldt humor – hvis et forhold skulle kunne fungere.
Vi hadde en grei dialog, men jeg vet med sikkerhet at jeg ikke ønsker å gå inn i noen ny “Bli kjent”- fase – akkurat nå – og antagelig ikke på en god stund!
Det koster mye å by på seg sjøl – gang på gang…….
……..og jeg er rett og slett ikke DER nå!
Jeg orker ikke!
Jeg syntes derfor det var mest realt å gi beskjed om dette rimelig kjapt………….
…………….i stedet for å starte en flørt som jeg visste ikke ville føre noe sted.
Han ga uttrykk for at dette var greit……
…….og at han trodde vi var for ulike.
Dessuten slengte han på et :
“Når du blir over 60, så blir du nok mer på hugget!”
Så ble det vel en liten skuffelse, og så måtte han slenge litt med leppa………
Den vesle, såre gutten som følte seg avvist…….
Kanskje har han blitt avvist en del ganger…………….
……….og så trekker han seg unna med “Verdigheten i behold”…..
……….og en litt krass kommentar!
Jeg tror det var slik, for jeg kjenner jo til ei lita jente……….
…..som er bosatt inne i sjelen min……
Hun kan tenke sånne tanker når hun får et “nei” eller føler seg avvist og tilsidesatt på ett eller annet vis.
Vi har så lett for å ta ting personlig!
Hvis vi har blitt avvist noen ganger, kan vi fort begynne å tvile på oss sjøl og vår egen “Verdi”.
Mitt medlemsskap i Elitesingles blir ikke fornyet når det utløper i desember, men jeg angrer ikke på at jeg meldte meg inn!
Det har vært en nyttig læringsprosess – ikke minst om meg sjøl og mine egne reaksjonsmønstre!
Jeg fikk nylig høre at jeg “Stilte så mange krav”.
Kanskje gjør jeg det??
Men : Det eneste jeg hadde bedt om akkurat da, var å få beskjed når en avtale måtte brytes.
Jeg vet med usvikelig sikkerhet at det er enkelte GRUNNLEGGENDE ting som må være på plass om jeg skal trives, blomstre og klare å by på meg sjøl i en relasjon :
Jeg må føle at mannen er…………
…….PÅLITELIG!
For eksempel……………….
…..ved at han bestreber seg på å gi meg beskjed hvis avtaler må brytes eller endres.
For meg handler det om respekt, empati og omsorg!
At man i HANDLING viser at man BRYR seg :
“Du er viktig for meg – du betyr noe for meg – og jeg ønsker å ta vare på forholdet vårt!”
Om jeg blir sittende og vente på en kar som ikke dukker opp til (alle fall omtrent) den tida han har sagt………..
……en mann som heller ikke tar seg bryet med å gi meg beskjed om at han blir vesentlig forsinket eller ikke kommer……..
……og dette viser seg å være et gjentagende mønster hos ham……
……så blir det vanskelig!
Det kan alltid være “formildende omstendigheter”.
Et menneske kan stå i noe som er så krevende at vedkommende ikke makter å følge opp løfter og avtaler slik h*n vanligvis ville ha gjort!
Man skal derfor ikke være fullstendig firkantet.
Litt fleksibilitet er ikke å forakte….
Altså : Vise forståelse……..
……. uten dermed å utslette seg sjøl eller “forstå i hjel”!
Men……….
……om jeg altså stadig ser at jeg ikke kan “regne med ham” på noen måte.
Det vil si :
At det er et typisk personlighetstrekk hos ham å være veldig ustadig og ustabil når det gjelder avtaler, så er det ikke liv laga for ham og meg!
Da blir jeg utrygg, grublende og masete.
Det verste i meg kommer fram!
Det blir vondt for både ham og meg!!
Jeg kan ikke kreve at en mann fullstendig skal endre personlighet og væremåte for min skyld.
Like lite som han kan kreve det av meg!
I så fall blir det jo en evig “pleasing” – karusell der begge går i frykt for å gjøre “feil”…….
…….. eller for å bli sviktet!
Jeg kan bare uttrykke hva som er ALLER viktigst for meg…….
Han burde jo ha fått leve i MINST 20 år til, tenkte jeg!
Søstra mi, far og mor utenfor Domkirka i Tromsø høsten 1979.
(Karidansen er fotograf!)
I 2015 var forventet levealder 84.2 år for kvinner og 80,4 år for menn.
Hvis en skal sammenligne med disse tallene, levde far altså ca 23 år kortere tid enn det som var “forventet levetid” for en mann i 2015.
Noen dør i mors liv…..
Noen dør rett etter at de blir født……
Så er det noen – eller faktisk ganske mange – som blir både 85 og 90 år……
Så regnes det ut en slags “Gjennomsnittsalder”.
“N.N døde fra oss, så alt for tidlig – bare 75 år gammel……….”
I årenes løp har jeg sett sånne – eller tilsvarende tekster……
……… i flere ulike dødsannonser…………
Selvfølgelig synes de nærmeste at det er veldig tungt nesten uansett…….
……..og at tida egentlig ALDRI er inne for å ta farvel…………
……..men å skrive i annonsen at det er “Så ALT for tidlig” når et menneske har fått være med i 75 år………
……..det blir litt “rart” synes jeg……?
Jeg er 54 år nå…….
Jeg synes stort sett at det er veldig godt å leve…….
…….slik jeg har det nå!
Men om jeg skulle dø i morgen, så har jeg likevel fått leve ganske lenge…….
……..lenger enn mange andre!
Jeg har voksne barn som klarer seg sjøl.
Ingen er lenger avhengige av meg og min omsorg i det daglige.
Likevel vil jeg gjerne leve en god stund til…………..
Jeg synes at jeg har det godt nå……..
……..og jeg føler jo at jeg har noen drømmer jeg ønsker å realisere…….
Karidansen ser stort sett lyst på livet nå!
Nå er jo både helsa (som føles mye bedre enn for ti år siden) og de ytre omstendigheten slik at jeg ikke har noen “gode” unnskyldninger for å utsette “Drømmene” på ubestemt tid lenger.
En dag er det plutselig for sent………….
Rent aldersmessig har jeg vel kommet til “Livets Høst”.
