I og med at jeg stort sett bare jobber kveldsvakter (tre-fire kvelder i uka) så spiser jeg gjerne en enkel middag på jobb – ofte wokgrønnsaker med kylling eller en medbrakt omelett. Vi er tre ansatte på ei vanlig kveldsvakt.
Vi PRØVER å få til et kvarter for å spise middag sammen (I helgene spiser vi alltid sammen med brukerne), men det lar seg ikke alltid gjøre. Som oftest er det nemlig noen som kommer ut på felleskjøkkenet fordi de trenger hjelp til noe.
Men altså: Når jeg har fri, og skal spise hjemme hos meg sjøl, så lager jeg meg nesten alltid ordentlig middag!
For : Jeg skal gjøre det så koselig jeg kan – med de forutsetningene jeg har!!
Jeg dekker ikke opp ved kjøkkenbordet når jeg er alene.
DET føles litt rart!
Jeg tar heller med meg tallerkenen, og setter meg i stresslessen for å nyte måltidet der.
Dagens middag!
Det ble stekt hvalbiff med vårløk, hjemmelaget rotstappe, (av to små poteter, to skiver kålrot, meierismør, grønnsaksbuljong og raust med kvernet pepper) dampet brokkoli, solbærsyltetøy og rognebærgele.
Solbærsylteøyet har jeg laget, mens rognebærgeleen er kjøpt!
Jeg liker å eksperimentere litt.
Jeg HAR tyttebær i fryseren…………..
……….. men hvorfor ikke prøve solbær og rognebær i stedet??
Stearinlysene brenner nærmest ukontrollert mens de speiler seg i bordplata.
(Jeg har et glassfat under staken – og jeg forlot ikke åstedet ett ENESTE sekund mens dette pågikk altså!)
Jeg la i et skikkelig “bras” i vedovnen i går,
Det resulterte i tredve VARME grader i stua.
Både jeg og stearinlysene svettet………..
Jeg syntes imidlertid det ble et stemningsfullt bilde ut av det. Jeg bruker stort sett mobilen til å ta bilder med. Jeg har bare et pocketkamera i tillegg.
DET bruker jeg sjelden, for jeg har ikke tålmodighet nok til å lære meg alle finessene på egen hånd!
Jeg pleier å redigere bildene mine, men dette er uredigert.
Jeg har blitt litt inspirert av “suttung” på det feltet. Jeg tar mange bilder av samme motiv, og velger ut det jeg liker best. Det er noe med at det er “ekte” sjøl om det har blitt litt skjevt – og det er med ting i bildet som strengt tatt ikke “burde” ha vært med.
Jeg redigerer fortsatt de fleste av bildene mine. “Selfies” foran speilet på soverommet, gjør seg absolutt best i redigert tilstand.
Jeg retusjerer ikke…………
………. jeg bare fjerner speilramma og rotet på soverommet mitt!
Det er særlig de siste par åra at jeg har blitt litt sånn “Frøken Spjåk”.
(Det var i grunn itte så mye rom for å væra jålepotte når’n bodde på gard me’ krøtter – og hadde hus og heim og tre onger en skulle følgje opp!)
Det har blitt noen bomkjøp – men også noen vellykkede!
Kjolen jeg viser nedenfor, kjøpte jeg for et års tid siden.
Den viste seg å være litt for vid.
Jeg hadde den med til stylisten i Lysaker, og hun sa at jeg måtte sy den inn. Hun sa også at jeg hadde en tendens til å gå med for vide overdeler/for store kjoler, og at det var mer kledelig til meg når sånne klær satt mer etter.
Apropos Stylisten :
Hun stilte meg følgende spørsmål :
“Hva slags plagg vil jeg ALDRI få se deg i?”
Karidansen : “Vældi utringe’ topper hell kjoler!
Stylisten foreslo jeg skulle skaffe meg noen BH’er som “samlet og løftet” litt mer.
Karidansen : “Det er itte så mye å samle og løfte – det er bære no’n utsøgne slaskfiller!”
Stylisten : “Da er vi to i samme båt!”
(Ja, vi hadde det ganske så festlig!)
Jeg er langt fra noen kløpper med symaskin. Maskina mi gikk forresten også fløyten i fjor!
Derfor så jeg litt mørkt på det å få gjort noe vettugt med kjolene sjøl.
Men…….jeg kjenner ei sydame som fikser på ting for en rimelig penge.
I går hentet jeg kjolen + to andre kjoler som hun også hadde sydd inn og fikset litt på.
Sånn ble kjolen – litt innsydd og med belte på!
Jeg ble fornøyd……og i kveldslyset blir man ung og nesten rynkefri igjen også!
Jeg “Går igjen” i disse skolettene……
Men – jeg har ikke så lett for å få tak i gode pensko. Jeg har ganske brede føtter, og smale “Pumps” er drepen for undersottene mine! Det ORKER jeg ikke å gå i. Dessuten får jeg knapt nok tredd føttene ned i åpningen på skoene!!
Sandaler, mokasiner og sånne sko som jeg har på meg her liker jeg godt!
Litt grove, tøffe, støvletter liker jeg også!
(Til hverdags og på jobb blir det jo sjølsagt også joggesko!)
Jeg hadde fri i dag, så da fant jeg ut at jeg ville ta toget innover til Oslo igjen.
Det er snart sommerferie på Agape – og da blir det ikke flere muligheter for å dra på drop-in før i september.
Marit Reitan (som driver og leder instituttet) “Leser” på temaet mens deltagerne “Kjører energi”. (Vi gjør alltid det før vi “leser” hverandre!)
Marit Reitan (Bildet er hentet fra nettsiden til Agapeinstituttet).
Marit holder “skole” tirsdag, onsdag og torsdag. Temaet blir derfor bestemt på tirsdag.
Verken hun eller elevene vet hva temaet er før ukas første skoledag begynner!
(Ække DET litt moro’ a?)
(Om noen av de som skal på Agape – instituttet på onsdag eller torsdag leser dette, så må de ha meg tilgitt for at jeg “røper” ukens tema. Jeg deler ikke blogg – innleggene mine på facebook mer, så da tenker jeg at sjansen for dette er minimal!)
Fargerik sofakrok på Agape -instituttet. Her kan vi sitte å slappe av i pausene.
Jeg vil nevne NOE av det Marit sa i foredraget :
Det er fort gjort å forveksle : “Jeg trenger” med : “Jeg har lyst til” eller “Jeg vil ha” ……
…….men det kan godt være……………
…….at vi noen ganger for eksempel “trenger” et spark bak – VEL så mye som omsorg og trøst!
Noen ganger “trenger” vi kanskje motgang og ubehageligheter også – rett og slett for å modnes og vokse?
Det er viktig å bli klar over hva en VIRKELIG trenger, og om nødvendig også formidle det til sine omgivelser på en ærlig og ryddig måte!
Nå vil jeg bruke et eksempel fra mitt eget liv…..IGJEN…
Jeg går ca 10 år tilbake i tid :
Karidansen er i et ganske nytt forhold.
Hun og kjæresten er bedt i et selskap i hans vennegjeng. Det er første gang Karidansen skal treffe andre enn hans aller nærmeste familie.
I og med at Karidansen sliter en del med angst på denne tida, synes hun dette er fryktelig skummelt. Hun er i tvil om hun skal våge å bli med. Kjæresten sier han synes det er stusselig å gå alene, og at han hadde gledet seg til å ha henne med. Karidansen bestemmer seg for å bli med. For sikkerhets skyld hiver hun (i smug) innpå 10 mg Sobril (angstdempende medisin) før de drar
Hun regner med at DET skal bidra til at hun unngår å framstå som : “Ei vengskøtin forvirre’, kaklete’ kråke!”
Det er ikke så lett å forholde seg til et menneske som sliter med sterk angst.
Det er det heller ikke for kavaleren til Karidansen. I likhet med de fleste andre, kan han ikke lese tankene hennes!!
Han gjør derfor slik han pleier å gjøre når han er festlig lag:
Utpå kvelden blir han med noen av mannfolka ut for å fortelle “skrøner”.
Ved ett av småbordene sitter Karidansen igjen sammen med to av venneparene. Etter ei stund byr mennene damene sine opp til dans, og Karidansen blir sittende igjen alene ved bordet. Musikken er høy, og hun tør ikke for sitt bare liv å forflytte seg til et annet bord for å prøve å innlede kontakt ved å sitte og “rope” til noen av de fremmede menneskene.
Ikke tør hun å gå ut og stille seg sammen med kavaleren heller.
Hun vil nødig framstå som “Et Klengete Vedheng”.
Hun føler seg beklemt der hun sitter alene……
……og hun er ganske sint på han som står ute med hendene i bukselomma og er “Kar”!
Hvorfor i helvete skulle hun anstrenge seg for å bli med en som oppfører seg slik?
(Tenker hun!)
Noen uker senere bli de bedt i et nytt lag.
Nå vil ikke Karidansen være med. Hun vil ikke ta seg bryet med å skaffe barnevakt for å “Stille opp” for “Den Hensynsløse Slasken” …………………
(Som han ble til i hennes hode)
……..men hun sier ikke HVORFOR hun ikke vil.
DET er hun for stolt til!
En stund senere blir de bedt i ENDA et lag…..
DA tar Karidansen mot til seg :
Hun forklarer kjæresten at hun trenger støtte fra ham. Om HAN synes det er leit å gå alene i selskap, så må han møte henne på halvveien og “Betale en pris” for å ha henne med. Han må rett og slett “Trygge” henne. Han må “Melde fra hvor han går” og han må ikke bli lenge borte!
I DETTE selskapet ser Karidansen at kavaleren opptrer annerledes.
Hun ser at han er mer oppmerksom overfor henne………….
……….og bevisst på at han faktisk må ta hensyn til at han har med seg ei dame som har sosialangst så det griner etter…….
Ei dame – som i tillegg knapt nok kjenner noen av de andre som er i selskapet!
I dag hadde jeg ikke opplevd dette som noe stort problem…..
Angsten er ikke en stor og altoppslukende del av min hverdag lenger!
Men : Jeg synes likevel at en som har med seg en kjæreste på “Framsyning i Festlig lag” for aller første gang, bør vise litt ekstra omtanke for partneren. Rett og slett følge med litt for å se om den andre ser ut til å trives. (I alle fall ikke bare “Fordufte”, og bli borte både vel og lenge!)
Så mye enklere livet blir når vi er bevisste på hva vi trenger…………….
……………..og i tillegg tør å formidle det til andre, når DET er nødvendig!
Her er jeg avbildet ved et bilde som er på veggen rett ved
