Det kan være godt å snakke med mennesker som står i noen av de samme utfordringene som meg.
“Felles skjebne er en trøst” heter det jo.
Så kan vi utveksle tanker og erfaringer rundt dette, og kanskje være en slags støtte for hverandre?
Om det derimot utvikler seg til å bli en langvarig utveksling av “lidelseshistorie”, er det en ganske annen sak!
Personlig er jeg litt skeptisk til både “støttegrupper” og “sorggrupper”. For noen kan det sikkert være en god hjelp i en periode. Jeg tror imidlertid ikke det er sunt å delta i en slik gruppe gjennom mange år. Det kan fort ende opp med å bli “vedlikehold” i stedet for en hjelp til å komme seg videre i livet.
Jeg synes det kan være interessant å snakke med personer som har vært i gjennom kriser i livet.
Da spør jeg kanskje:
“Hvilke grep tok du for å komme deg ut av krisen? Hva hjalp deg videre? Hva er det viktigste du lærte av denne situasjonen?”
Det er nemlig ikke den mulige årsaken til krisen, eller historien om krisen som er det viktigste.
I hvert fall bør det ikke være der hovedfokuset er, når vi har fått ting litt på avstand.
For ca 15 år siden var jeg med i ei forening, der medlemmene hadde det til felles at vi trodde plagene våre hovedsakelig kom av en bestemt årsak.
Jeg var temmelig sjuk på den tida, og ekstremt opptatt av symptomer og årsaker.
Omsider forsto jeg heldigvis at alt dette sjukdomspratet verken var bra for meg eller mine omgivelser.
På min vei mot bedre helse, var ett av grepene jeg gjorde å melde meg ut av både denne foreningen og andre “sjukdomsgrupper” jeg var med i.
Jeg var nødt til å flytte fokuset mitt!
Det er ikke første gang jeg skriver/snakker om dette temaet, men jeg mener at det er så utrolig viktig!
Tror helt klart at slike grupperinger kan slå begge veier; Finner en den rette ballansen, for ikkle snakke om et felles fokus om å løfte hverandre opp og frem, utrettes mirakler gjennom samtaler med ‘likesinnede’. Har en derimot ikke denne grunnleggende innstillingen om fremdrift i bunnen, blir imidlertid utfallet brått det stikk motsatte. Da får en en syteklubb hvor det er om å gjøre å ‘skryte’ på seg de største lidelsene..
Har ikke vært med i noen gruppe selv, men det at jeg ‘snublet over’ de rette å snakke med da jeg ‘møtte veggen’ for noen år tilbake, hadde en ubeskrivelig effekt m.h.t behandlingsprosessen
Jeg har aldri vært med i en sånn gruppe. Men har jo en del erfaringer på andre måter. Jeg har et bestemt inntrykk av at det fort blir en slags suggesjonseffekt i negativ forstand 🙂 Men jeg kan ta fullstendig feil 😀
jeg er helt enige ,en må bli ferdige og komme seg videre,det gjelder med mange ting i livet :=) ha en fin dag da,ps når flytter du til ny leilighet da
Er en gruppe ikke til hjelp, så har den ikke noen hensikt. Om en bruker en hendelse/diagnose/sykdom til å få mening med livet – så er nok det å gå seg vill…kanskje. Jeg vet ikke-. Var med en gruppe som vi startet fordi vi hadde barn med syndrom, mange syndrom har en del likheter – så fant vi støtte hos hverandre. Vi ga hverandre råd, og det var en sosial greie….for vi pratet om mye som ikke hadde med barnas diagnoser å gjøre. Grupper som har gått på helse, min egen helse, greier jeg ikke å oppleve som noe å bruke mye tid på. Var så vidt innom en gruppe om det å ha mistet barn, den greide jeg ikke være med i, det ble for sårt, fordi jeg ville videre. Men tenker at alle gruppene gir nok medlemmene ett eller annet, når det ikke gir noe, eller en ikke vil fråtse i ett eller annet som er fælt….ja, da er en bare kommet videre. Og det er bra :))).
Jeg velger heller det positive…Kos deg med flytting og sånn…God Sommer.
Ofte lettere å komme videre om man fokuserer på akkurat DET, å komme videre. Noen ganger kan man bli mer “lei seg” eller nede, hvis man bruker mye energi på å snakke om at man er nede. Jeg ser godt eksempel på det motsatte, om å holde positivt fokus på mamma som jo har kreft, er lenket til senga og kunne ha hundre grunner for å være bitter, sur og NEDE. Men fokuserer i stedet på andre ting som ER bra. Litt på siden denne kommentaren, men jeg tror du forstår 🙂 klem <3