En bloggvenn skrev nylig et innlegg om et tema som jeg har skrevet mye om her på bloggen min…
Denne kjærligheta…
Den som så mange av oss har drømt om…
Det å føle at man er en del av et parforhold…
…bygd på gjensidig tillit og respekt.
I tillegg er det denne gnisten, da…
Den må jo være der for at det skal kunne kalles et kjæresteforhold.
Hvis den mangler…
…er det et vennskap.
Skal det kunne fungere, må begge føle at det kun er et vennskap.
Jeg innser at jeg gjennom livet har hatt ganske urealistiske forventninger til hva et parforhold skal være.
Jeg har nok stilt urimelige krav, samtidig som jeg også…
…i alle fall i noen sammenhenger…
…nærmest har utslettet meg sjøl og funnet meg i drittsekk-oppførsel.
“Novelle: Hekta på et håp om kjærlighet”
I dag tenker jeg at det er helt greit om jeg forblir singel resten av livet.
Det er mange fordeler ved det.
Kanskje særlig når en begynner å dra på årene, og har kommet i “Bæssmor – alderen”.
Jeg har ikke så store forventninger til det å ha en kjæreste mer.
Skulle det skje, så er det ikke så nøye om jeg blir så “mo i knea”.
Det går over uansett, og det kan være ganske så slitsomt når det står på.
Når noen hevder at det må “bruse i blodet”,
så tenker jeg…
…at det egentlig er forelskelsen de søker?
Er det den følelsen man forventer å ha det meste av tida…
…så ender det gjerne med at man stadig må lete på nytt…
…og på nytt!
Om det skulle vise seg at livet har noe i bakhånd for meg på kjæreste-fronten, så søker jeg helst det enkle…
En å rusle en tur med. Ha noen gode samtaler med. Le sammen med, og kanskje ha noen “Kulturelle Opplevelser” sammen med en gang i mellom. Jeg trenger ikke nødvendigvis treffe ham så ofte.
Det er viktig for meg at en eventuell venn/kjæreste er sjølstendig av natur.
At han trives godt med å tilbringe en del tid alene, samtidig som han synes det er veldig koselig å være to innimellom.
Noe av det aller viktigste er imidlertid at det er en gjensidig interesse…
At begge bryr seg om…
To personer som er oppriktig interessert i hverandres liv.
Ikke på en grafsende måte…
…men heller som en nysgjerrighet…
…på den andre som menneske.
Kanskje jevnlig oppdage “nye” sider ved hverandre?
Det er ikke så viktig å vite detaljer om hverandres fortid…
…men heller se den andre som den personen som lever her og nå:
“Hva har du lært av det du har erfart i livet?”
Men…
…om det aldri blir slik, så er det langt fra noen krise…
Det er mye bedre å være alene…
….enn å bruke tid og krefter på noe som (totalt sett) oppleves som veldig ustabilt og tappende.
Kveldslyset er snilt…
Det visker bort mye av tidens tann…
…lik et mjukt viskelær…
…som kjælent gnir seg mot skarpe blyantstreker…
(Jeg sliter litt med disse “kategoriene” som man må velge før man publiserer et blogginnlegg.
Jeg vil jo ikke akkurat si at dette er et innlegg som passer inn under “Sex og Samliv”…? 
Så…da ble det “Underholdning”…)
Man har vel lett for å tro at det var den store kjærligheten som traff en som ung. Da man bygde rede og gjeld sammen med den som ble far til barna.
Og så gikk det over…
Da er det kanskje bedre å satse på den lille kjærligheten, som Knut Faldbakken skrev om i en av sine glitrende romaner om voksne forhold. Klarer ikke å huske bokas tittel akkurat nå.
Ja, jeg trodde jo det, den gangen jeg giftet meg, at dette skulle vare. Det må en jo tro, ellers er det ikke noe poeng i det. Jeg likte uttrykker “Den lille kjærligheten.” Ikke så stormende, bare noe som er litt koselig og føles godt…
Dersom dagens verson av ‘selv’ hadde kunnet fått gitt den 20 år gamle ‘selv’ en dose av livets lærdom, ville jeg faktisk gått for å få prentet inn at hun skulle ha en egen leilighet uansett. Hverdagen er som gift for romantikken, for å si det sånn, så dersom du vil bevare piffen i forholdet, sørg for at du har et eget krypinn for de grå hverdager..
Jeg tror det er veldig ulikt fra person til person. Noen vil veldig gjerne leve sammen med en partner. Jeg er vel mer der at jeg tenker at det er godt å kunne dra hjem til seg sjøl. Særlig med tanke på at jeg i min situasjon ikke ville ha felles barn og barnebarn med en eventuell kjæreste. Det er så godt og komme hjem og vite at jeg ikke må tilpasse meg noen hele tida. Ha et fristed som er mitt. Det er en trygghet i det for min del.
Viktig med kjærligheten sånn etterhvert at man LIKER hverandre, og setter pris på å være sammen. Brusingen er ofte kortvarig. Det med kategorier: hos meg havner snart alt under byliv eller livsstil. Diktene kommer under kultur
Takk for tips vedrørende kategorier. Ja, i hverdagen så er det viktigst å ha et vennskap og trives den tida man er rundt hverandre.
Enig med deg, karidansen
Brusingen kan jo komme…. og det er på en måte det som er i førstninga, kanskje…. jeg vil gjerne føle den brusinga… men det som er viktig er jo at man kooooooser seg i lag
Har det fint i lag og har respekt for hverandre. Viser forståelse og aksept.
Den store kjærligheten? Jo, den kan komme….. men jeg orker ikke lete…. jeg tenker at det som skjer det skjer.
God klem til deg!
Best å la være å lete så veldig . Jeg orker ikke det mer. Litt “brus” er jo koselig, men det holder lenge med litt…
Det viktigste er vennskapet og å ville hverandre vel.
Nå er det noen år siden jeg traff min kjære, men jeg har ikke glemt de følelsene. Dessuten har vi jo tre permer med brev fra de første årene da vi bodde på hver vår kant av landet. Der er det mange følelser, mellom de permene… Kjærligheten er der og vil alltid være der. For meg så er det svært vanskelig å tenke seg et liv som singel… Egentlig så orker jeg ikke tenke den tanken. Sånn er det bare
Gode tanker og klem fra nord 
Takk! Skjønner deg veldig godt. Det blir spesielt når man har holdt sammen så lenge som du og Madammen, og har barn og barnebarn sammen. For min del vil det jo ikke bli slik. Om jeg skulle treffe en trivelig mann på mine eldre dager, så ville vi jo ikke ha noen felles etterkommere. Jeg har jo bodd uten en mann i huset i nærmere 15 år. Sjøl om jeg ikke har vært single hele tida, så har det aldri vært snakk om å flytte sammen med noen.
Kloke ord og jeg som deg tenker litt samme tanken her. Ha en fin dag skjønne deg. klem
Takk. Jeg tror ganske mange voksne kvinner tenker slik. At det er hyggelig å ha en spesiell venn, uten at det behøver å bli så altoppslukende og stormende.
Det var jo som om jeg skulle skrevet det sjøl…. takk skal du ha for at du gjorde det…. akkurat sånn jeg tenker! Har egentlig ikke lyst til å ha en mann – det går jo helt greit uten! Men – noen ganger er det fint å ha noen å gjøre noe sammen med….. dele ting med….! Så – vi får se hva som skjer! Men – aldri mer involvere meg 1000% og glemme meg selv! Klemmer <3
Takk! Det må være en gjensidighet. Begge skal føle at det å være i forholdet stort sett er bedre enn å være alene.Det blir feil om man ender med å utslette seg sjøl og tilpasse seg nesten 100 %. Det gjelder jo uansett hvem av partene som gjør det, men jeg tror kvinner er “flinkest” til å gå i den grøfta.
Jeg kunne aldri tenkt meg til å være alene.
Heldigvis slipper jeg det. Som pensjonist og etter et samliv på snart 50 år bruser det ikke like sterkt som før, men jeg er veldig fornøyd med livet som det er.
Når jeg tenker tilbake på den tiden forelskelsen var på sitt sterkeste husker jeg hvor slitsomt det var til tider. Sjalusi og redsel for at noe skulle ødelegge forholdet. Krangler om bagateller. Samlivet er mye enklere nå.