“Det er frykt som står mellom deg og drømmene dine!”
Det var ett av temaene da jeg deltok i Fordypningsgruppa hos Anne Brenneng.
Dette med å flyte med, og godta endringer i livet, er også noe som har vært et tema i Female Mastery hos Fay Skandsen.
Fay har nylig opplevd en stor endring.
Hun har drevet kjolebutikk i flere år.
Hun ville ikke gi slipp, sjøl om det ofte buttet i mot.
Butikken var en del av hennes identitet!
Så skjedde det ting som gjorde at hun innså at det var best å legge ned butikken, gå videre…
… og heller konsentrere seg om andre oppgaver.
Det er vemodig. Samtidig har hun åpnet opp for noe…
…ANNET!
Vi kan knytte oss til TING…
Vi blir lei oss når en vakker gjenstand blir ødelagt eller stjålet…
Dette gjelder kanskje aller mest hvis det er en ting som har stor affeksjonsverdi for oss.
Imidlertid er det som regel en “sorg” som går relativt fort over.
Vi kan også knytte oss til omgivelser…
Å flytte kan oppleves som en stor belastning.
På begynnelsen av 90-tallet hadde jeg stor frykt i meg, fordi jeg innså at jeg kunne bli nødt til å flytte fra garden jeg bodde på.
Jeg sto og så på den vakre utsikten, mens jeg kjente på en stor klump i halsen:
“Må vi dra herfra?”
Slik gikk det ikke, og all frykten jeg hadde båret på viste seg å være grunnløs.
Om vi så hadde måttet flytte, så hadde vi jo overlevd det også, sjøl om det ville ha føltes utrolig vondt, både flyttesjauen og den første tida etterpå.
Da jeg flyttet hit, hadde jeg bodd på samme sted i 27 år. På ett vis var det vemodig, men tida var inne.
Jeg felte ikke en tåre da flyttelasset gikk, og jeg slo meg til ro her fra første stund.
Jeg vet at jeg må ut herfra innen to år, og jeg komme ikke til å drøye flyttinga i det lengste…det er jeg veldig sikker på!
Noen knytter seg veldig til jobben.
Det kan virke som om jobben nærmest er hele IDENTITETEN til enkelte…
…og at veldig mye av sjølfølelse og mestring er knyttet til den.
Da kan fort en uventet oppsigelse, eller det å gå av med pensjon, nærmest oppleves som en krise.
Så er det dette med relasjoner. Vi knytter oss til andre mennesker. Familie, partnere og venner.
Det er vondt å miste noen man er glad i, enten det dreier seg om et samlivsbrudd man ikke ønsker, venner som plutselig “forsvinner”… eller at man opplever alvorlig sjukdom, eller dødsfall.
Frykten for å miste må ikke bli så sterk at vi ikke våger å knytte oss til noen!!
Samtidig påstår jeg at det er viktig å ha “flere ben å stå på”. Hvis vi velger å begrense vårt sosiale liv til kun noen ytterst få personer, så er katastrofen et faktum den dagen en av dem forsvinner ut av livet vårt på ett eller annet vis.
Tidligere har jeg skrevet innlegg om boka til Karsten Isachsen: “Sint sant sunt”.
Der beskriver han det han kaller for “Å bestille en katastrofe”. Det er nettopp det vi gjør dersom vi nærmest baserer hele tilværelsen på ett og samme “prosjekt”.
Ingen går gjennom livet uten å oppleve “Tap”. Vi kan ikke helgardere oss mot noe.
Noen ganger har jeg ønsket meg noe…
Jeg har stått på for å få det, men det har bare “buttet” i mot.
Så har jeg blitt motløs og lei.
I etterkant har jeg ofte sett at det har vært en mening med det…
…enten det har dreid seg om:
*Den sjølstendige virksomheten som bare gikk i minus…
*Oppdraget jeg ønsket meg, men ikke fikk…
*Mannen jeg hadde lyst til å bli mer kjent med…
… men som ikke ville ha meg…
*Boligdrømmen som det ikke ble noe av!
Enten så er det slik at noe ikke er “Meant to be”, eller så er det kanskje slik at tida ikke er inne?
Når noe bare “butter”, er det best å legge det litt til side og konsentrere seg om andre ting i stedet.
Det betyr ikke å gi opp ved aller første korsvei, men å la være å bruke så mye energi på det som ikke “vil seg” ; eller i alle fall ikke akkurat her og nå!
Det jeg ville synes var vanskeligst å forholde meg til er en svært redusert helse, slik at aksjonsradiusen min ble veldig begrenset.
Jeg har jo opplevd å være helt energiløs og “Utmeldt” i flere år.
Det var som å ha influensa og omgangssjuke på en gang…
…bare at det varte i måneder og år…
DA følte jeg på enorm håpløshet…
Så har jeg kommet meg tilbake.
…for det var frustrasjon, “offerrolle-tanker” og manglende evne til å sette tydelige grenser som var avgjørende for tilstanden min. Da jeg fullt ut innså dette, og klarte å ta noen grep, begynte det å snu.
Slik er det ikke for alle…
…for alt er ikke reversibelt…
Den som har evnen til å omstille seg til nye situasjoner…
…og akseptere endringer/omveltninger…
…er sterkere enn den som tviholder på det som har vært.
Det er menneskelig å holde fast ved det trygge og vante.
Det er menneskelig å føle sorg og tristhet når livet ikke ble som vi hadde trodd og ønsket oss.
Noen ganger tvinges vi til å slutte å kjempe…
…noe må vi bare akseptere…
…for å komme oss videre…
…enda så vondt det gjør mens vi står midt oppe i det!
Noen ganger kommer ting tilbake, når tida er moden.
Eksempelet nedenfor er et VELDIG dårlig eksempel i denne sammenhengen, men jeg bruker det likevel…
…i en slags overført betydning:
Denne kjolen så jeg i en butikk i vår..
Jeg syntes den var spesiell og litt sånn “20-talls og Charleston” som jeg er veldig svak for.
Men…prisen var 899 kr.
I og med at klesskapet mitt så absolutt ikke er tomt for kjoler, fant jeg ut at jeg ikke en gang skulle prøve den…
…i tilfelle fristelsen ble for stor.
For noen uker siden fikk jeg imidlertid se at kjolen hang på et stativ utenfor butikken.
Nå kostet den…
…299,- kr!
Altså 600,- kr mindre!
Da ble det en tur i prøverommet…
…og som du ser: Kjolen ble min!
Dette er altså et (dårlig!) eksempel på at man kan våge å la noe passere hvis det er noe som tilsier at det er det beste her og nå…
Kjolen hadde jeg definitivt klart meg godt uten, men jeg synes den er fin og er glad for å ha den. Den krøller ikke, tar liten plass, og er lett å pakke med seg.
Det har vært andre sammenhenger jeg har angret på at jeg ikke grep sjansene jeg fikk…
…men det er uansett bortkastet energi å angre…
…både på det man HAR gjort…
…og på det man UNNLOT å gjøre!
