Serien om Pippi var en av mine Tv-favoritter.

Hun var en liten, sjølstendig HELT som ordet opp i det meste.

Tenk å klare seg helt alene i en stor gammel Villa! Moren hennes var i himmelen, og pappaen glimret med sitt fravær nesten støtt. HAN befant seg jo langt ute på Søderhavet det meste av tida.

I tillegg måtte hun stadig kjempe mot både politi, røvere og den Gale Prussiluskan som ville ha henne inn på “barn’hemmet”!

 

Pippi-sangen kunne jeg utenat, og den opptrådte jeg med i tide og utide! Det var moro fram til jeg var ca 10 -11 år…Så syntes jeg det ble dumt og barnslig. Jeg begynte å vegre meg når jeg ble spurt om å fremføre sangen.

Protestene foregikk i det stille, ved at jeg gjemte meg vekk når jeg ante at det kunne bli spørsmål om “Pippi-opptreden”.

 

En gang fikk jeg en flott gave av fadderne mine:

Pippi-parykk!

 

Nylig fikk jeg dette bildet av mor:

Jeg antar at jeg var rundt ti år her.

 

Kassa ved siden av meg fungerte både som vedkasse og “Kvilebenk”.

Mor hadde laget en “madrass” til den ved hjelp av skumplast og en stoffrest.

 

Så vidt jeg vet, er dette det eneste bildet som eksisterer av meg med Pippi-parykk på!

Jeg gikk sjelden i kjole, så dette må ha vært i et selskap.

Jeg var litt vimsete, ubetenksom, og “slomsete” av meg.

(Det har aldri “gått over”!)

Derfor var det best med mørke kjoler, der flekkene ikke syntes så godt.

 

Pippi-parykken var jeg veldig stolt av! 

 

Den led til slutt en ublid skjebne…

 

Noen ville låne parykken…

Vedkommende løy og sa at hun skulle bruke den i en forestilling på skolen…

Det syntes jeg at hun måtte få lov til…

…sjøl om jeg nødig ville låne bort parykken.

 

Det var moren hennes som leverte den ødelagte parykken tilbake til meg…

…med følgende beskjed:

“Nå håper jeg at du har lært at du ikke skal låne bort noe til unga mine!”

 

Angrep er det beste forsvar…

…men her opptrådte den voksne svært lite voksent…