Alf Prøysen skrev en del for barn (I alle aldre).
Jeg vet ikke om han slet med angst….men jeg vet at han hadde sine mørke stunder.
Noen ganger har jeg tenkt på at Teskjekjerringas opplevelser med å bli så lita……..
….var et bilde på ……angst!
Da jeg var lita, så jeg på Teskjekjerringa på svart-hvitt-tv’n til Farmor og Farfar. (De hadde tv i noen år før vi fikk det hjemme).
Svenskene hadde også sin versjon : Teskedsgumman.
– NEJ!!!! NU SCHER’E IGJEN!!!!
……sa den fortvilte Teskedsgumman…………… når hun merket at hun ble så lita som ei teskje…..
Det kom jo som kastet på henne i de mest ubeleilige situasjoner. En gang sto hun på en stol…….
I stedet for å komme seg ned fra stolen i en viss fart…..ble hun stående der og akke og bære seg….helt til det var for sent…..
….og stolen ble til et digert fjell – som det var vanskelig for ei lita Teskjekjerring å komme seg ned fra….
Jeg var ganske irritert på henne husker jeg…. for at hun ALDRI kunne ta tegnene – og komme seg ut av knipa FØR hun ble lita!!!
– Kom deg ner i frå stol’n da! , ropte jeg til TV-skjermen…..men – til ingen nytte!!!!
Da jeg slet med angst, følte jeg meg litt som Teskjekjerringa………
– Nei – nå blir je SLIK, att!!!!!
Noe av det verste var hvis jeg ble “Slik” mens jeg kjørte bil.
I en periode fartet jeg en del ned til Østfold i forbindelse med at jeg deltok på kurs…….
Det var ikke FÅ ganger at Karidansen fikk panikkanfall på motorveien…….
En gang gikk det helt over stokk og stein!
Jeg satt der og kjørte i seksfelter’n – og hadde biler rundt meg på alle kanter……
Panikkangst i hundre kilometer i timen….DET suger………
Denne gangen løste jeg problemet ved å SYNGE……..
Jeg sang viser av Evert Taube!!
Tenk om de som kjørte ved siden av meg hadde visst at jeg satt der, og var mer eller mindre “uttafor” ………
…….mens jeg gaulet “Tenk att jag dansar med Andersson” …..
……..av full hals……
….. for å “overdøve” angsten min…..
Det funket ganske bra – blant annet fordi man kommer inn i en naturlig pusterytme når man synger!!
En annen gang var jeg på Lillehammer på et kurs. (JA, jeg har vært på maaaaange kurs!)
Det var bare få uker etter at jeg hadde kvittet meg med angstfordriverne mine…
……..i form av beroligende tabletter……..
Mens jeg satt der på kurset, så merket jeg at jeg ble “slik”…..det kom som kastet på meg, uten at jeg forsto HVORFOR!!! Svimmelhet, hjertebank ….og en følelse av uvirkelighet ……
……..som å miste grepet fullstendig……
Da begynte den sedvanlige katastrofekverna oppe i hodet mitt:
– Åssen skar je greie å kjøre hemmatt NÅ???
-Tenkj om je må ligga over på hotell i natt……?? (DET hadde blitt et DYRT angstanfall!!)
– Tenkj om je er “slik” i mårå tidli’ å’…….så je itte kjæm meg hemmatt DA hell!!????
Dette var relativt sent på kvelden, men det var i mai måned, så kvelden var lys……..
Jeg fant ut at jeg fikk ta tida til hjelp…….
I stedet for å kjøre E6 hele veien ned igjen, tok jeg veien via Brøttum…….. Der var det flere muligheter til å kjøre til side og stoppe hvis det ble…….
…..fullgæli….
Et par år tidligere hadde jeg vært på kurs i “Lightning Process”. Dette fungerte ikke helt for meg….
………men nå tok jeg min egen versjon av teknikken…..sånn på sparket!
I stedet for å si et mildt “Stopp” – og gå inn i prosessen slik jeg hadde lært…….
…..brølte jeg :
– Slutt me’ dætta fordømrade tullet!!! Kutt ut for f………. .
Jeg skjelte og smelte på meg sjøl, ropte og skrek og slo handa i dashbordet ...”hele Brøttomsbakka ner”!
Da jeg nærmet meg heimen, hadde angsten sluppet taket……….
…..og da jeg hadde kommet meg inn døra, og satt meg i stresslessen,….begynte jeg å le!
Jeg så det komiske i det hele…..samtidig som jeg kjente på en seiersrus…..
…..jeg hadde vunnet en seier over meg sjøl!!!!
Noen ganger velger jeg bygdeveiene framfor E6 ….hvis det er mulig……
Jeg skal ikke presse meg sjøl for hardt når jeg kjenner at det ikke er så mye å gå på…..
Slik er det med en idrettsutøver også……….
Hvis kroppen er sliten og skikkelig kjørt, så blir man ikke i bedre form av å trene enda hardere……
Da trener man seg heller “ned”……
Det er denne balansen som kan være så vanskelig å finne…..
Når har jeg bare godt av å presse meg litt ekstra……….???
………og når er det best å velge den letteste løypa?
I dag valgte jeg Gamle E6……Jeg synes det er mest behagelig å slippe unna all tungtransporten på E6….
…..men jeg SKYGGER nesten aldri unna motorveien lenger…..hvis det er mest hensiktsmessig å kjøre der!
Alf Prøysen har skrevet og laget så mye fint…og det er nok en dypere mening i mye av det også som du sier ….:))
Lur teknikk det med å synge..jeg har vel ikke akkurat hatt angst…men har lett for å bekymre meg for de jeg er glad i ..og da kan jeg også begynne å nynne eller synge….
Og det med å finne den riktige balansen med å “presse”seg litt har jeg troa på..da jeg var på det dårligste og ikke orka “noe” kjørte vi til et vann rett ovenfor oss og satt rett ved bilveien og hadde bål og niste…bare for å komme ut…tror det har gjort til at jeg ikke bare ligger i et “mørkt rom ” nå :)) Virker som du har vært flink med å jobbe med angsten og utfordra deg selv i passelige mengder også..fin på bildet er du også :)) Nattaklem <3
annebe: Takk for hyggelig kommentar! Prøysen kunne være “Dyp” på en ganske skjult måte også…tror jeg! Ja det er den balansen….jeg brukte lang tid på å finne en sånn “Noenlunde” balanse. I 2003 lå jeg nærmest rett ut i flere måneder – på et halvmørkt rom….så jeg har kjent på den også. Det er også en balanse mellom å føle at man får oppleve “Noe” annet enn å hvile – og samtidig ikke tøye strikken. En får virkelig lære seg sjøl å kjenne på Den Harde Måten når det blir slik! Ønsker deg ei GOD NATT!
Du har i hvert fall lært mye!Smart å kjefte på deg selv. Livet er ikke alltid så enkelt, og når den “kloa” tar tak, er det ikke så lett å være tøff med seg selv. Du er jammen flink! :)Natta og sov godt! 🙂
Så bra måte å løse det på, synge seg vekk…eller kjefte litt grusigelig på seg selv. Og det å bruke en annen vei var sikkert lurt. At du kunne le av det var jo bra da 🙂 Jeg slet med angst når jeg var i 20-årene, og det var ikke gøy nei. Fant min løsning og har ikke hatt noe problemer siden 20-årene 🙂 Men det å føle seg litt LITA kan jeg innimellom likevel, men den panikken som teskjekjerringa styrer med har jeg ikke : -D God natt <3
Alf Prøysen hadde mye med mening han….. mye følelser som en kan kjenne seg igjen i. Trur en skal “ta den veien son føles rett der og da!” Klem <3
Unnskyld at jeg ler igjen, jeg bare så deg for meg mens du gaulet på Tenk at jag dansar…hi, hi. Men jeg er glad ingen hører meg i bilen når jeg synger Elvis..:)
Synes du beskriver panikkangstanfall sååå godt. Og du har en finurlig måte å beherske de på…Dette er faktisk veldig lærerikt selv om du skriver det humoristisk (i alle fall synes jeg det) Det må være en vond opplevelse , men så tøff du er som ikke lar angsten vinne ved at du lager deg store begrensninger.
Jeg förstår av det du skriver at du nok ikke har hatt bare gode stunder. Men noen ganger er dte ikke hvordan man har dte, men hvordan man tar det som er rettesnoren. Og du takler det så bra.
Du høres ut som en skikkelig tøff dame ,og du har nok rett i att det nytter nok å presse seg litt men ikke alltid 🙂
Så flott skrevet, kjenner meg igjen i mye der:) Jeg øver og øver på E6 kun korte strekker av gangen, men en dag skal jeg kjøre til hytta igjen. Det har jeg bestemt meg for:) Ønsker deg en flott dag fine teskjekjerringa:)
natheless: Tusen takk! Jeg har det bra i dag…..Episodene der jeg beskriver angst ligger noen år tilbake i tid. Angsten gjennomsyrer ikke tilværelsen min lenger. Det har vært en lærerik prosess, sjøl om den har vært tøff og utfordrende! 🙂
frodith: Takk!! Jeg tror vi kan utvikle angst når totalbelastningen blir for stor. Det kan f. eks dreie seg om store omveltninger/endringer i livet, eller at vi føler at vi sitter fast i noe vi ikke vet hvordan vi skal komme oss ut av! 🙂
Margrethe: Ja, “riktig vei”, både i direkte og overført betydning! 🙂 <3
maiken: Det er lov å le!! Ja, jeg vinkler det humoristisk. I mange år LOT jeg angsten begrense meg. I dag har jeg det stort sett bra. Jeg er ikke lenger så plaget av angst. Det er flere år siden jeg “Gjorde” et skikkelig angstanfall! 🙂
Siv Svanem: Takk! 🙂 Etter hvert lærte jeg meg til å takle det…..men jeg brukte mange år på det! Ellers er det, som du sier, viktigst hvordan man tar det! 🙂
fruensvilje: Jeg har ikke alltid vært tøff, og vi har alle områder der vi føler at vi ikke strekker til. Det har jeg også, så absolutt, men det er godt å føle at en har kommet seg i gjennom tunge perioder…..og kanskje også vokst på dem!:)
birdbay: “Øve , øve jevnt og trutt og tappert, det er tingen!” Jeg skal ut på en ganske lang kjøretur i morgen. En del av veien må jeg kjøre på E6, men det takler jeg stort sett fint i dag. Og er det en dag jeg kjenner at det butter litt…..så dømmer jeg ikke meg sjøl for det! Vi er BRA NOK LELL! Klem!!! 😀
Du er jo bare så utrolig tøff. Du kjemper deg gjennom, og lar ikke angsten gripe sånn tak i deg at du blir lammet.
Jeg har ikke hatt angst. I alle fall ikke sånn som du beskriver. Men jeg har jo funnet min måte å kjempe mot depresjonen. Og det er sånt som livets erfaringer lærer oss. Og når viljen er tilstede, er jo alt mulig 🙂
Herlig å lese dette synes jeg <3
Klem <3
Eva: Tusen takk! Jeg lot angsten styre i mange år, jeg…..I lengden ble det så frustrerende å leve slik, at jeg bare MÅTTE ta tak i meg sjøl! 🙂