Jeg ser gjerne på “Norske Talenter”!!
Det er magisk å se når et menneske overvinner nervøsiteten…….
……og byr på et talent av de sjeldne……..
Jeg får gåsehud……….
…….når jeg ser at utøveren virkelig lever seg inn i det h*n fremfører……..
…….på en slik måte av vedkommende tilsynelatende glemmer tid og sted!
Rahma….utvilsomt et stort talent!!!!
(Bildet er hentet fra tv2.no)
Da er det budskapet og formidlingsgleden som står i høysetet, og omverdenen betyr ikke så mye…….
……AKKURAT da…..
Men så…….
……med det samme siste tone er sunget eller spilt…….
……eller siste trinn er danset……………
……så blir det (om mulig) ENDA mere magisk….
For da kommer sårbarheten fram……
Vi ser et menneske som har lagt hele sjela i det h*n nettopp har fremført……
Det går en trekning over fjeset……………….
……….kanskje et sjenert og litt usikkert smil…….
For :
Hva blir………….
……..DOMMEN?
“Holder jeg mål…?”
Som TV – publikummer slapper jeg helt av i slike tilfeller………
…….for talentet er så åpenbart at det bare MÅ gå veien!
Jeg har alltid vært glad i å spille teater……..
Jeg liker å synge……
Jeg liker å skrive og formidle……….
Da jeg ga ut lydboka mi……..
……..hadde jeg en liten drøm om å kunne drive med formidling………
……. litt sånn “På si”…….
MEN : Det har aldri blitt slik at jeg har gjort noe særlig ut av det!
Nå har jeg resignert litt…….
Det tror jeg er bra!
For : Jeg innser at jeg har vært drevet av ytre motivasjon….
Jeg har hatt stort behov for applaus og andres anerkjennelse for det jeg har holdt på med…….
Da kommer det ikke fra…………….
………HJERTET!
Men : Nå er det i ferd med å endre seg!
Jeg har ikke det samme behovet for anerkjennelse lenger!
Jeg merker at jeg DRITER stadig mer i hva andre mener!
Jeg publiserer for eksempel blogginnlegg som jeg tidligere aldri hadde turt å publisere!
For så lenge det handler ALLER mest om meg og mine egne tanker og følelser……
……så er det ikke så nøye……..hva ANDRE tenker om det!!
Jeg TRENGER faktisk ikke andres anerkjennelse i samme grad som tidligere!!
Her er Karidansen seks år gammel……. (Klør det, så KLØR det!)
Jeg står sammen med søskenbarnet mitt. (Jeg står til venstre!)
Hun var min beste venninne i oppveksten. Vi møttes ikke så ofte, men vi koste oss skikkelig sammen de gangene vi traff hverandre!!
På denne tida drømte jeg om å bli SANGERINNE når jeg ble STOR!!!!
Glansnumrene var “Pippi Langstrømpe” – sangen og “Oi,Oi,Oi” med Kirsti Sparboe!
Jeg “opptrådte” av og til……
Så lenge jeg sto og sang, glemte jeg tid og sted…………
……men så fort jeg var ferdig og “Ute av rollen” ble jeg så sjenert…….
……at jeg sprang rett bort i fanget til mor…..
……eller far!
Da var jeg nemlig ikke “Sangstjerna” lenger……
Jeg var bare MEG igjen…….
…………….og da fortonet verden seg plutselig som veldig SKUMMEL!!!
Akkurat sånn tror jeg deltagerne i “Norske Talenter” har det……
………når de nettopp har bydd på seg sjøl……….
………vrengt sjela…….
………og gitt “ALT”!
Jeg ser ikke så ofte på det, men av og til , og jeg er enig med deg. Det å gi noe på den måten er helt spesielt. Godt å få litt ytre anerkjennelse da tenker jeg, for det er jo derfor DE er der. De MÅ få det for å gå videre.. 🙂 Du er hvertfall veldig kul som du er Karidansen, så her er det bare å kjøre på som seg selv 🙂
Ja, det er gøy å se hvor mye de lever seg inn i rollene på Norske tallenter..jeg skvatt når jeg så det bildet av deg og søskenbarnet ditt..for det bildet lignet veldig på et jeg har..og søskenbarnet ditt lignet veldig på meg som barn! hihih
Ja, det å stå på scenen og gi av seg selv, er nok både skummelt og rørende på samme tid. Jeg har ikke hatt noen sånn drøm selv, men jeg har jo en datter som synger, så jeg føler jo ting en del gjennom henne 🙂
Og det med å få en bekreftelse og anerkjennelse, ja, det er nok viktigere i yngre år enn i eldre. Man blir jo moden og trygg på seg selv jo eldre man blir 🙂 Det synes i alle fall jeg selv er en god følelse 😀
en av de vanskeligste ting er å vinne mot seg selv og overvinne egne frykter
så søt liten Kari er hehe 🙂 dette bildet ser ut som fra noe eventyr
Pippi Langstrømpe har vært her på tv også og jeg likte å se på denne serien veldig 🙂
er det sant som du sa 🙂 har du utgitt lydeboka ? har jeg noen sjansen til å høre din boka 🙂
milan: Lydboka ligger ikke ute på nettet, (om det var i de baner du tenkte) men jeg har igjen en del eksemplarer av den. Ja, Pippi var min store favoritt! 🙂
Eva: Ja, det er godt å kjenne at det ikke er SÅÅÅÅÅ viktig med andres mening mer. Jeg kommer også fortere over det de gangene jeg dummer meg ut nå – sammenlignet med det som var tilfelle da jeg var ung! 🙂
dvergpinschere i mitt hjerte: Litt pussig – og et artig “sammentreff” 😉
frodith: Tusen takk! Ja, de ER der jo for å få anerkjennelse! 🙂