Jeg har gått forbi utstillingsvinduet to ganger før…

Det er et halskjede der inne…

…som nærmest har ropt på meg!

Men…jeg har vært standhaftig og gått forbi.

Det er sikkert dyrt!

Dessuten “trenger” jeg det jo ikke!

 

Den tredje gangen jeg kommer til vinduet, og står utenfor sammen med to av de andre kvinnene i reisefølget, peker jeg på kjedet: 

“Er itte dætta fint, hell?”

De sier seg enige i det; kjedet er enkelt og stilig.

Jeg kan jo bare se om jeg kan finne ut hva det koster…?

Er det veldig dyrt, så skal jeg i hvert fall ikke prøve det…

For, som sagt, jeg trenger det jo ikke…?

 

Jeg lener meg litt fram…

…men det er ikke så lett å se hva som står på prislappen.

Jeg lener meg enda litt lenger fram…

Det høres et “dunk”…

 

…i det jeg klinker skallen rett i glassruta!

 

“Pang sa det!”, kommer det spontant fra ene av de som er i følge med meg…

 

Det gjør litt vondt, både i skallen og stoltheta…

For det er jo en smule pinlig å bli så ivrig…

…at man glemmer at det er en glassvegg mellom en sjøl og det som frister…

(Nesten som da jeg var lita og sto utenfor en kiosk med is, brus og godteri; noe jeg sjelden fikk smake!)

 

Men…jeg finner i alle fall ut at prisen slett ikke er avskrekkende!

 

Jeg går inn. Der får jeg hjelp til å prøve.

Den mørkhårede, slanke og elegante kvinnen som ekspederer, virker litt avmålt og forsiktig.

 

I det jeg betaler, får jeg meg imidlertid en liten overraskelse:

 

Prisen på halskjedet er en “rund sum”.

Jeg betaler den eksakte summen i kontanter.

 

Da kvinnen på den andre siden av disken legger to euro foran meg, protesterer jeg derfor iherdig!

Hun smiler litt forsiktig, skyver mynten mot meg og sier:

“Two euros for coffee!”.

 

Hun har ikke kaffe til salgs i butikken.

Antagelig mener hun at jeg skal gå på en kafé og kose meg, iført mitt nye smykke!?

Det er en fin gest!

Som om ikke det er nok, får jeg med meg en forseggjort eske.

I den legger hun “Passe flink pike”– kjedet mitt, slik at jeg slipper å ha det liggende løst i veska.

 

Jeg får også med et slags “sertifikat”.

(“Passe flink pike”- smykket hører jo ikke med i denne sammenhengen, men det fikk altså lov til å ligge i den eksklusive esken.)

 

Dette er et fint minne å ha seg med seg fra Italia-turen!

Smykket er nok ikke av såkalt “edelt metall”, men det er helt etter min smak!

Jeg liker det enkle, i alle fall når det kommer til smykker!

 

I videoen forteller jeg om en annen “handle-opplevelse” i Italia.

Først ble jeg litt opprørt (inni meg).

I ettertid innser jeg at det var det egentlig ingen grunn til!

“En får ta skikken dit’n kjæm!”