Jeg var sent ute med å lære meg å gå…

Mor og far begynte nesten å bli litt bekymret.

“Det var som om du itte skjønte at du hadde ben. Døm var liksom bære no’n slags rudimenter som var medsendt!”

Det var fars forklaring på hvorfor han og mor hadde skaffet denne “dumphuska” til meg.

“Hopp og sprett og tjo og hei.”

Men… om man er litt treg og tung i sessen så må man kompensere på andre måter…

Under ser du en bildeserie fra da jeg var rundt 10 måneder.

Klædden til høyre er meg!

Jeg spiste nesten alltid opp all grøten jeg fikk servert.

Om serveringa gikk for sakte, gapte jeg stort og gryntet etter mer!

Her har jeg fått besøk av ei som var ca to måneder eldre.

Hun var adskillig lettere og mer mobil enn meg!

Den eneste dokka jeg noen gang har eid, sitter mellom oss.

Den het “Tungedokka”, fordi den var så stor og tung

“Du bare sitter der du jo…. din vesle Dunderklump!”

Men sånt gjør man ikke ustraffet:

“Je er kanskje tung i sessen, men je kan væra hard i klypa!

Du kødder itte med meg!!!”

En svingom med’n far gjør susen! Kariklædden er blid igjen!