Jeg står ved fotgjengerfeltet og venter på “grønn mann”.

Litt i egne tanker, glemmer jeg at det går an å få fortgang på ham

hvis jeg trykker på knappen ved siden av meg.

 

Noen av stolpene har godt synlig “knapp”,

mens andre har knappen på undersiden av boksen.

Akkurat denne har “skjult anlegg”.

 

Plutselig lyder en stemme bak meg:

“Trykke på knappen, kanskje?”

Jeg skjønner at spørsmålet er myntet på meg, strekker armen ut og trykker.

Så snur jeg på hodet for å se hvem som ga meg hintet.

Jeg blir møtt av et stort smil og et flørtende blikk.

 

Smilet og blikket tilhører en “kjekkas” på sykkel.

“Smart” sier han, og former en “O” med pekefinger og tommel.

 

Han har et sydlandsk utseende og er både “veltrent og vakker”.

 

Uvilkårlig kjenner jeg at munnvikene drar seg oppover,

samtidig som “Hurpetendensene” mine vaker under overflaten.

 

Gjør han litt narr av meg eller…?

Altså fordi jeg bare har stått der og “kopt” uten å trykke på knappen?

 

Jeg kunne fort ha tippet i retning av dette!

 

 

Men…det var bra at jeg ikke gjorde det!

 

Å flørte…

…litt sånn uskyldig med de man møter på

funker som oftest bedre (men jeg er slett ikke alltid så god til det!)

 

Litt senere på dagen møtte jeg jammen mannen igjen.

Denne gangen nede i sentrum.

Vi smilte gjenkjennende begge to.

 

Episoden med lyssignalet ble et aldri så lite lyspunkt

(både i direkte og overført betydning) den dagen.

Rett og slett noe å smile av,

og minnes som et hyggelig innslag i hverdagen!