Jeg er på vei ut døra for å ta den daglige gåturen.

(Jeg går minst en tur hver dag, for jeg må jo lea meg og få litt frisk(?)luft.)

 

Hver gang jeg skal ut og gå, starter jeg med verdens beste forsetter:

Jeg skal dele ut mange vennlige blikk til folk jeg møter.

Jeg skal smile mitt mest strålende smil!

(Underforstått: “Jeg er full av optimisme…

….og jeg lar i hvert fall ikke frykten og aggresjonen få overtaket!”)

 

Men…

…få minutter etter at jeg har kommet meg ut døra…

…dukker han opp…

Iført treningsbukse og svett T-shirt.

Joggende i “långa kliv”…

Rød og svett…

…pustende og pesende…

…med et målbevisst, innbitt uttrykk i fjeset!

 

Han kommer raskt nærmere…

Fortauet er smalt…

Min eneste fluktmulighet er gata og biltrafikken…

Her er det ikke mulig å unnslippe!

 

Jeg innser at jeg er nødt til å ty til…

…nødløsningen:

Jeg snur meg 90 grader og holder pusten i det han passerer.  

 

Etter det jeg har lest meg til…

…kan skyen av dråpesmitte henge igjen i lufta ganske lenge…

Jeg prøver å komme meg så langt unna “løpebanen” som mulig…

…før jeg omsider våger å gispe etter luft…

 

Heldigvis kommer det ingen ny jogger rett etterpå…

Kanskje jeg unnslapp denne gangen?

 

 

Jeg banner innvendig hver gang det kommer en jogger mot meg.

(Eller enda verre…

…bak meg, for da rekker jeg jo ikke alltid å foreta “Beskyttelses-prosedyren” min!) 

Bakholdsangrep er som kjent de farligste!!

 

Det er ikke akkurat vakkert det som farer gjennom hodet mitt i en sådan stund…

“Hællvettes, hensynsløse jogger!

Je skar ta å tre snurrebassen din langt oppi r…på deg!!”

 

Jeg kan være skikkelig bråkjekk og tøff altså…

…inni meg!

 

Så tror du kanskje at dette er noe jeg finner på…

…i et dårlig forsøk på å være morsom?

Nei…dessverre så er det omtrent slik jeg har holdt på.

(Jeg overdriver bare bittelittegrann!)

 

Men altså: Jeg vil jo ikke være slik!

Jeg vil takle denne nye hverdagen!!

Visst skal jeg bestrebe meg på å følge retningslinjene…

…så langt det er opp til meg!

 

Men…jeg kan jo ikke holde på slik i lengden…

Jeg er nødt til å senke skuldrene…

 

Je bor i Oslo…

…langt i frå furuskogen heme på Øksna…

…langt i frå duvende kønnåkre, krøtter som går på beite’…

…og fantastisk utsikt i Vældrebygda!

 

Dette er konsekvensen av valget jeg tok for et par år siden…

Jeg bor i det såkalte episenteret for koronautbruddet her i Norge.

Det må jeg forholde meg til…

Jeg vil leve…

…og da kan jeg ikke la panikken og frykten få ta alt for mye styring!

I så fall får jeg i hvert fall ikke noe godt liv!

 

For livet kommer uten garanti…

…uavhengig av om det oppstår…

…en influensa-pandemi!

 

 

I dag gikk jeg en lang tur sammen med Frodithen.

Hun sa at hun merket at jeg hadde begynt å senke skuldrene litt…

Jo, det begynner å hjelpe på!

 

Vi møtte mye folk langs Akerselva. Mange av dem var joggere.

Jeg gjør jo så godt jeg kan med å holde avstand…

Samtidig orker jeg ikke å fortsette med å nærmest gjemme meg vekk fra hele verden i månedsvis.

Det gjelder å finne en balanse. Være forsiktig og ta hensyn, men unngå hysteri.

 

Litt fotografering ble det sjølsagt.

Vi fikk tatt noen fine bilder i vårsola!