I oppveksten var jeg vant til ikke å bruke smør på brødskiva.

Mor, far og søsknene mine brukte det heller ikke.

Jeg fikk en del kommentarer på skolen i forbindelse med dette.

Spekepølsa og osten fikk flagre fritt i matboksen min,

og sånt går jo ikke upåaktet hen…

 

Da jeg gikk i 6. klasse, som var siste året på barneskolen den gangen,

dro alle lærere (tre stk) og elevene (ca 30 stk!) på skoletur til Oslo.

Vi overnattet privat, hos familien til en av lærerne.

Gutta ble plassert i ett digert telt og jentene i et annet.

 

Til frokost fikk vi servert hjemmebakte rundstykker med pålegg.

 

Alt hadde vært vel og bra…

bortsett fra at det var smør på rundstykkene.

Ikke bare litt heller…

De som hadde smurt på, hadde vært rimelig rause med smøret!

 

Jeg var oppdratt til at en skulle spise det en fikk servert,

sjøl om jeg slapp å spise f.eks blodmat. (Som jeg syntes var skikkelig ekkelt.)

“Bortskjæmte klæsslæpar” var et skjellsord.

 

Det er en god lærdom,

for en skal være takknemlig over å ha mat på bordet.

 

Men…nå slet jeg skikkelig.

Det tjukke smørlaget bød meg så i mot,

at jeg bestemte meg for å la være å spise.

Å be om å få et rundstykke uten smør, turte jeg ikke…

 

Så var det en av mine medelever som syntes dette var for ille.

Hun hadde jo sett min “løsslupne” matpakke

der pålegget pleide å gå sine egne veier.

 

“Kan a’ Kari få et rundstykkje uten smør på?”

 

Da ble det rabalder!

Den ene mannlige læreren ble rød i toppen.

Rimelig høyrøstet forkynte han,

at det fikk være grenser for å være kravstor!

 

Jeg ble nummen og redd og syntes det var skikkelig ekkelt.

Jeg hadde jo ikke ment å be om “særbehandling”.

 

Jeg kunne være ei sprelsk og skravlete “Pippi”

når jeg var trygg og på hjemmebane.

Ellers var jeg nok mer av det sjenerte og sky slaget.

10 -11 år…

 

13 år…

(Disse to kjolene husker jeg ble kjøpt. Det var stas å få noe som var nytt,

sjøl om arvede klær også ble som “nye” for meg)

 

Den eldre kvinnen, som var vertinne,

viste seg å være ei forståelsesfull dame.

 

Stille, og nokså ubemerket, smøg hun en asjett

med et smørfritt rundstykke foran meg,

uten at den sinte læreren merket det.

 

Det var en vennlig gest, og veldig snilt gjort!

 

Til en viss grad må en som gjest “Ta skikken dit’n kjæm”.

Samtidig må det være rom for å si “nei takk”

hvis det bare er enkle grep som skal til

for at alle kan kose seg rundt matbordet.

 

I dag synes jeg det er godt med smør eller kremost som “lim” på brødet.

 

En annen sak er at jeg har blitt sær i matveien på andre måter.

Blant annet spiser jeg lite vanlig brød.

Det vil si brød som er bakt med korn

og med gjær som hevemiddel.

 

Jeg vil helst være til minst mulig til bry når jeg er gjest,

enten jeg er innlosjert på hotell eller befinner meg i et privat hjem.

 

Det finnes måter å løse dette på, uten at det behøver å bli et stort “tema”,

verken for gjest(er) eller vertskap.

Jeg må ta hovedansvaret for å løse

utfordringene rundt dette på best mulig vis. 

når det er jeg som fort kan bli “Den Brysomme, Sære Gjesten”.

 

Jeg vil dele mer om dette senere.