Uttrykket stammer fra “Vildanden” av Henrik Ibsen.

Det er den kloke, men noe forfyllede Dr Relling som bruker det.

 

Her står “Dr Relling”, i Joakim Calmeyers skikkelse, til venstre i bildet..

 

Han snakker til en som virkelig lider av “rettskaffenhets-feber”; nemlig Gregers Werle, tolket av Espen Schønberg.

(Bildet er et skjermbilde fra Fjernsynsteaterets oppsetning.)

Gregers er så opptatt av at “Sannheten” og “Rettferdigheten” skal seire, at han knapt nok skyr noe på veien mot målet.

Han innser ikke at det hovedsakelig er hans egen bitterhet mot faren som ligger til grunn for det han sjøl gjør og sier i “rettferdighetens navn”.

 

Dr Relling sier (blant annet) følgende om “Rettskaffenhets-feber”:

“Den er en stor nasjonalsygdom, men den opptrer kun sporadisk.”

 

Hvem har ikke opplevd å tidvis bli akutt angrepet av “rettskaffenhets-feber”?

Øyeblikk der man føler for å “tilstå sin brøde”, eller formidle sine “sanne tanker”…

…sjøl om det bare medfører at et annet menneske blir skikkelig såret og lei seg…

…eller kanskje til og med dønn ulykkelig?

 

Noen ganger bør man kanskje bære byrden av egne feiltrinn, uten å lesse det over på den/de man har gått bak ryggen til??

Jeg sier ikke at det er riktig i enhver sammenheng, men det er kanskje ikke alltid riktig å si “sannheten” heller?

Dessuten: Hva er definisjonen av “Sannhet”?

Hva er “sant”…

…og for hvem?

 

Om jeg hører noen si noe ufordelaktig om en god venn…

…bør jeg da være så “ærlig” at jeg videreformidler “budskapet”?

Hva annet oppnår jeg…

…enn kanskje å bidra til sårede følelser, mistro og vondt blod?

 

Dessuten kan det være klokt å spørre seg sjøl:

“Hva er det egentlige motivet mitt for å fortelle dette?”

 

Gjennom livet har jeg flere ganger vært både den som (av misforstått ærlighets-trang) har opptrådt som “budbringer”…

…og den som har fått beskjed om:

“Hva N.N. har sagt om deg!”

 

Enkelte ganger kan det være slik at:

“Det en ikke vet, har en ikke vondt av!”. 

Dessuten:

Om jeg er opprørt og sint over ett eller annet, kan jeg fort si noe ufordelaktig om et annet menneske. Dagen etter kan jeg angre bittert, og innse at dette hovedsakelig handlet om meg og min sinnstilstand der og da. Heldigvis skjer ikke dette så ofte som før.

Det kan være klokt å ta noen reale magadrag og “sove på det” når man er i et slikt lune…

 

Da jeg gikk på barneskolen, var det vanlig at vi skrev i minnebøkene til hverandre.

Ofte brukte jeg dette verset:

 

“Tro ikke alt det du hører,

si ikke alt det du vet.

Da sparer du mange bører

på sinn og samvittighet.”

 

Jeg likte det veldig godt, sjøl om jeg ikke alltid etterlevde det.

 

 

“Vildanden” går både på Oslo Nye og på Nationaltheatret i høst.

Forestillingen er utsolgt – i alle fall på Nationaltheatret.

 

Jeg hadde litt lyst til å se stykket, men fant i stedet ut ut at Fjernsynsteaterets versjon var verdt et gjensyn.

Den versjonen er jo dessuten både gratis…

…og uten smitterisiko!

 

Jeg undres stadig over hvilken menneskekjenner Ibsen var.

Hvor mye innsikt han (tilsynelatende) hadde i menneskesinnet.

Tekstene hans er jo like aktuelle i dag, sjøl om de ytre rammene er annerledes.

En ung Anne Marit Jacobsen er nydelig og sart i rollen som Hedvig…

 

Tor Stokke er troverdig i rollen som den sjølgode, sjølsentrerte, impulsive…

…og nokså naive Hjalmar Ekdahl…

…mens Mona Hofland gestalter rollen som hans hustru Gina.

 

Sjøl om hun er full av beundring for sin staselige, “dyktige” mann…

…viser det seg jo at det egentlig er hun som holder hjulene i gang, både i hjemmet og i fotograf-geskjeften.

(Han har jo fullt beskjeftiget med å ligge på sofaen og tenke ut nye oppfinnelser.)

 

Flere kilder har hevdet at Suzannah Ibsen hadde mer enn ett ord med i laget når Henrik Ibsen skrev sine berømte verker.

Uansett hva som er “sannheten” i akkurat den sammenhengen, så ble resultatet av samarbeidet til glede og ettertanke for utallige mennesker.