Blir verden til et bedre sted om folk går i samlet flokk, roper, skriker og viser knyttneven…?

Det er jo en måte å markere noe på, eller synliggjøre at man mener noe er galt…

…men er det en god måte å markere noe på?

Oppnår man så mye ved å gjøre det…

…egentlig…?

 

Hvis jeg skulle velge å delta i et demonstrasjonstog, bør jeg kanskje ha tenkt i gjennom følgende på forhånd:

 

Hvorfor gjør jeg det??

Hva tror jeg at jeg kan oppnå med det?

Hvem er det jeg henvender meg til?

Altså:

Hvem er det som skal vekkes og “ordne opp” i det jeg mener er vrangt og skakt?

Er det slik at jeg har gjort mitt, altså noe virkelig samfunnsnyttig (og fredsbevarende) bare ved å gå i et demonstrasjonstog sammen med flere tusen andre?

 

Jeg har sjølsagt ingen fasit på dette.

En ting er sikkert:

Meningene er delte…

 

Som regel er det to fløyer her i verden: 

For eller i mot…

 

Tilsynelatende er det sånn med mye…

…kanskje det meste…?

 

Sjansen for at jeg lytter til hva noen har å si meg, er mye større dersom jeg opplever vedkommende som:

Saklig…

Kunnskapsrik…

…og, ikke minst:

Vennlig, lyttende og åpen for andres syn.

 

Det samme gjelder jo sjølsagt den andre veien.

 

Når jeg er opprørt, viser jeg stort sett ingen av de egenskapene jeg har nevnt ovenfor.

Folk viker gjerne unna meg…

… eller går i forsvar…

 

For en tid tilbake hørte jeg en person si at h*n ble “Bitchy” når h*n følte seg diskriminert.

I dette tilfellet handlet det mye om uvitenhet fra omverdenen (slik jeg ser det); ikke om direkte stygg/ufin oppførsel.

Så tenker jeg:

Det er fullt forståelig at man kan bli opprørt og frustrert over uvitenhet og fordommer.

Særlig når man har opplevd det samme x antall ganger.

Men: Hvor stor er sjansen for at man blir respektert og imøtekommet…

…dersom man velger “Bitchy”-varianten som “svar på tiltale”??

 

Vennlighet, og informasjon gitt på en saklig og rolig måte, funker som regel mye bedre.

Bitterhet, aggresjon og stadig gjentagende, sjølmedlidende “sutring” vekker sjelden sympati/empati.

I alle fall ikke i lengden.

Om folk “adlyder” på grunn av medlidenhet og/eller frykt, så har man kanskje oppnådd å få sin vilje der og da…

…men på sikt er det en dårlig løsning.

 

Denne valmuen stakk seg fram, og ble lagt merke til på grunn av den sterke fargen…

 

Den sto i full blomst…

…omringet av en gruppe “etternølere”…

…som ikke var helt klare til å vise sin skjønnhet ennå…

 

Jeg nøt synet av den…

…det var ingen støy eller aggresjon rundt meg…

 

Jeg befant meg i Botanisk Hage.

 

Det var ganske mange mennesker der, men rolig og behagelig stemning…

Mange satt på gressplenen og så ut til å ha det koselig sammen.

De vakre omgivelsene gjør noe med de som befinner seg der…

…tror jeg!

 

Eller…

…det er vel ikke først og fremst et slikt sted folk oppsøker når de er i opprør og vil ha utløp for sinne og frustrasjon?