Han sto der, på den andre siden av nettet, med den hvite ballen i handa…
Det var hans tur til å serve…
Det var bare de to på banen.
Volleyball var det eneste ballspillet der hun klarte å yte ham noe motstand.
Derfor var det helst det hun valgte når de skulle trene sammen.
Han liksom veide ballen i handa mens han hele tida holdt blikket festet på bakken.
Hun begynte å bli utålmodig:
“Kom igjen da, jeg er klar!”
Det kom ingen reaksjon…
Han sto fortsatt med bøyd hode…
Hun ble litt engstelig.
Det var noe sørgmodig og fortapt over ham…
…som hun knapt kunne huske å ha sett før.
Langsomt begynte han å bevege seg framover…
…mot midten av volleyball-banen.
Litt nølende tok han tak i det slappe nettet…
…og smøyde seg under…
…slik at han kom på hennes banehalvdel.
Han stoppet ca en meter foran henne. Fortsatt unngikk han blikket hennes.
Vanligvis ville hun ha vært rask til å spørre om hva dette betydde.
Hun pleide å være nokså direkte og rett på sak…
Men…denne gangen var det noe som holdt henne tilbake.
Omsider begynte han å snakke…
…fremdeles uten å se på henne:
“Jeg vil være på samme banehalvdel som deg…
Jeg vil at du og jeg skal spille på lag!”
Ordene traff henne som en knyttneve i magen…
Hun hørte at han var…
…på gråten…
Det var ingen ting ved ham som minnet om den munnrappe, bråkjekke gutten som alltid hadde et treffende svar parat…
Han som pleide å fleipe det bort…
…så fort hun ville snakke om noe som hun opplevde som en utfordring i forholdet deres…
Eller…om han ikke fikk stoppet munnen på henne…
…kunne han stenge helt av – holde en form for mental distanse i flere dager.
Hun opplevde det som en form for…
…straff!
Hun pleide ofte å si at han var…
…en uforbederlig kriger!
“Rrrrrrrrr…!”
Hun var fortsatt langt inni drømmen da vekkerklokka varslet at det var på tide å stå opp.
Hun bevilget seg fem minutter ekstra under dyna; kjente at hun måtte fordøye denne drømmen litt før hun satte bena ned på det kalde golvet.
“Jeg er visst også en kriger!”,tenkte hun.
“Jeg tar på meg den bråkjekke, munnrappe maska for å dekke over min sårbarhet …og min frykt for å oppleve enda en avvisning…”
Drømmen hadde gitt henne en ny innsikt…
Ordene hans…
…om at han egentlig helst ville være hennes medspiller…
…som aller mest ønsket å befinne seg på samme banehalvdel som henne…
På ett vis følte hun at hun var…
…sanndrømt.
At det lå et budskap i drømmen, på mer enn en måte.
Innerst inne visste hun jo at det var slik det hele hang sammen…
Kanskje hun skulle svelge stoltheten…
…og sende ham en melding likevel…?
Så nydelig Kari. Kjærligheten er ikke lett. Man må gå mange “runder” for å si det sånn. Klem
Ja, man må det. Så lærer vi kanskje litt for hver runde, sjøl om det ikke alltid føles slik. 🙂
Å så vakkert, Kari! Nydelig…..<3<3<3
Tusen takk!❤
Så fin og meningsfull historie! Du er så flink til dette, men jeg savner det inne på Vi i fra bloggblokka? Om du linker litt der så finner jeg deg fortere!!! God helg! 🙂
Tusen takk!❤ Jeg har nesten ikke delt innlegg på “Vi i bloggblokka”. Jeg deler heller ikke så ofte innlegg på min egen Facebook-profil for tida. Det betyr jo at bloggen er litt mindre tilgjengelig. Noe som igjen betyr færre lesere. Det føles riktig for meg å gjøre det slik nå.😊
Den er grei. Sånn gjør jeg også innimellom. Blogg på, med din stil. Ha en finfin ettermiddag og kveld 🙂
Det er akkurat det at om man spiller på hvert sitt lag går det bare ikke, det blir for slitsomt rett og slett. For en vakker drøm <3 Godklæmme 🙂