For eksempel hvis jeg har hatt følelsen av å ha gått i ring i lang tid.
At noe bare gjentar seg, sjøl om jeg tror…
…at nå kommer jeg til å klare å takle det annerledes.
Så kan jeg tenke på noe som skjedde et par år tilbake i tid…
Hvordan reagerte jeg på en tilsvarende situasjon den gangen?
Jo, jeg reagerte helt annerledes faktisk!
Den gangen fikk jeg skikkelig støt i magen!
Jeg ble veldig opprørt og såret, samtidig som jeg følte at jeg hadde oppført meg dumt.
Jeg tok alle de krasse ordene til meg, og det stakk dypt!
“DU er dum og sjølgod. Du klarer ikke å se det fra min side!” (tenkte jeg!)
Samtidig:
“JEG er håpløs! Jeg lærer aldri! Hva er egentlig feil med meg?”
(Om du er ung og leser dette: Vit at godt voksne damer også har en fjortis inni seg…
Denne fjortisen dukker opp med jevne mellomrom, når den godt voksne damen blir konfrontert med noe som hun trenger å øve mer på!)
Da omtrent det samme skjedde nå nylig, var reaksjonen min en helt annen:
“Å ja, ble det slik igjen?”
“Jaja…”
For jeg opplevde at jeg hadde satt en grense.
Denne gangen satte jeg den uten å være sint, eller ha noen intensjon om å såre eller manipulere.
Jeg innså at jeg måtte ta et ansvar for at noen (tilsynelatende) tok for gitt at jeg skulle være imøtekommende og bli glad…
…så fort vedkommende ga meg lillefingeren…
…og antydet noe…
Men det fristet ikke på samme måte mer.
Det skapte ikke den samme forventningen og gleden i meg…
…som det ville ha gjort for en tid tilbake.
For…
…det har skjedd så mange ganger…
…at jeg har bygd opp en forventning og trodd at nå…
Noe har skjedd med meg underveis…
…sjøl om jeg har havnet i samme spor igjen…
…og igjen.
Det er positivt…
Jeg trenger ingen skulder å gråte på.
Jeg trenger ikke å ringe en venninne for å ha noen å snakke med. Ikke er jeg spesielt lei meg heller.
Nei, jeg kan ikke vite om jeg fortsetter å holde stø kurs om det samme gjentar seg…
…enda en gang.
Men om jeg ser meg tilbake, så ser jeg tydelig at det gradvis har skjedd en endring i meg.
At det har vært en læringsprosess.
Det er det viktigste.
Det er godt å se at man utvikler seg. At man sammenligner seg med seg selv FØR, og ser skrittene man har tatt. Jeg angrer aldri på ting, alle tingene har fått meg til å bli den jeg er. Klem
Nei, å angre hjelper jo så lite: det er en læring i det meste sjøl om læringa kan gjøre litt vondt underveis! 🙂
Jeg kjenner på det samme, at den læringsprosessen i meg selv også har satt spor. Og det er en god følelse det.
Jeg er så glad på dine vegne Kari, at noe er i endring og at man ser man utvikler seg og lærer av sine feil ♥
Takk for det! Vi må jo bare erfare og kanskje gå i ring en stund for å lære! 🙂