Det knirker litt i en halvgammel skrott…

Noen ganger gnager det både her og der…

Disse “vondtene”, altså!

Men…vondt skal vondt fordrive!

Jeg har et par yoga – kurs på samvittigheten.

Yoga gjør godt!

Så har man jo lett for å skli ut etter hvert da, og så er man “der” igjen.

Boka: “Yoga – en livsstil”, fikk jeg av ei venninne for noen år siden.

Nå har ikke yogaen blitt noen livsstil for mitt vedkommende…

…men når knirkinga i skrotten tar litt overhånd…

…så må en jo finne på noe!

Det gjør godt…

…men når jeg reiser meg etter x antall minutter i lotus-stilling…

…og forsiktig bøy og tøy…

…så er jeg glad for at ingen ser meg… 

Jeg tenker at det er viktig å la være…

…å snakke så veldig mye om vondter…

De blir ikke bedre av den grunn!

Dessuten er det lidderlig kjett å høre om “vondter” nærmest støtt og stadig.

Noen mennesker har mye smerter og mange plager…

…uten å snakke særlig mye om dem!

Andre snakker (tilsynelatende) knapt om annet!

I mange år stilte jeg i sistnevnte kategori, men jeg er ikke der lenger.

Vondter og plager blir ikke bedre om man har mye fokus på dem!

Tvert i mot kan alt snakket om plagene bidra til å forverre/vedlikeholde elendigheten.

Dessuten blir de fleste dritt lei av evinnelig syting om “meg og alle plagene mine”.

Har man konstant sterke smerter, så er det slett ikke enkelt å fokusere på så mye annet.

Da tar smerter og ubehag veldig mye energi.

Men…

…er det det snakk om milde, eller moderate plager, så stiller det seg annerledes.

“Med pompen i været og knea inn!”

Med utsatt “utløsning” på kameraet, er det mulig å ta “selfies” i en sådan stund…