Ja, det vet jeg at jeg kan gjøre blant!

Når noen treffer et ømt punkt, kan jeg gå i forsvar!

Om jeg føler meg på gyngende grunn, eller er litt engstelig, skal det mindre til for at piggene mine spretter ut!

Når jeg er i en slik sinnsstemning, kan jeg ha lett for å feiltolke og ta ting i verste mening.

I etterkant kan jeg tenke: “Så tåpelig av meg! Nå overreagerte jeg!”

 

Sjøl om jeg kan dømme meg sjøl hardt, vil jeg aldri klare å se meg sjøl utenfra på samme måte som andre kan.

Jeg kan heve pekefingeren mot et medmenneske, uten å innse at jeg sjøl gjør noe av det samme som jeg kritiserer den andre for!

 

Jeg har blitt ganske så godt kjent med damene jeg dro til Italia med.

Vi er ferdige med “Forelskelsesfasen” (som Fay kaller det), og kan bli ganske direkte med hverandre.

Sjøl om jeg kan la meg provosere (og provosere de andre) så er det noe trygt ved det!

 

Vi snakket litt om dette med å bli sint/ha en heftig diskusjon.

Ingen av oss syntes det var så “farlig”.

Alle fire våger stort sett å være ganske direkte…

…sjøl om vi har ulikt temperament, og ulike måter å uttrykke det på.

 

Det er ikke alltid slik at “Den som tier samtykker”.

Det kan jo være veldig behagelig å omgås mennesker som er stille og forsiktige av natur.

Da kan det være fort gjort å overkjøre, uten å være klar over hva som egentlig skjer.

Den som er stille og forsiktig har også følelser og tanker!

Det er bare at h*n som oftest holder dem inni seg…

På det viset kan h*n lett oppfattes som “Snill, føyelig og tolerant.”

 

Jeg har bedrevet en del negativ tilpasning i årenes løp, sjøl om jeg tilsynelatende er ganske utadvent (og ofte også snakkesalig).

Jeg vet at jeg garantert kan oppleves som både dominerende, og rimelig sta og striks i blant.

 

Samtidig har det også vært slik at jeg har kjent at noe har føltes veldig feil, uten at jeg har turt å sette foten ned.

I stedet har jeg mange ganger samlet opp masse frustrasjon.

Etter hvert har denne fått utløp i form av (nærmest eksplosjonsartet) sinne fordi begeret har blitt fullt. 

For min del har det handlet mye om frykten for å bli dårlig likt, miste vennskap…

…eller at en kjæreste skal forlate meg.

 

Men…det er ikke godt for noen stadig å gå på “tå hev”.

Det er trygt å omgås mennesker som er tydelige på hvor grensene deres går.

Det handler ikke om å være firkantet, irritabel og vrang…

…bare om å være tydelig!

 

De aller fleste av oss kommer ikke utenom å inngå et kompromiss en gang i blant.

Noen ganger kan jeg gi uttrykk for hva jeg aller helst vil, og samtidig føye meg, av hensyn til en eller flere andre.

Går dette begge veier, slik at det blir en form for balanse i det, så blir det som regel til det beste for alle parter.

 

Irritabel. streng og striks…

 

…eller sårbar, engstelig og føyelig…?

 

Å ja, jeg har definitivt begge sider!

Og: De to sidene henger så absolutt i hop!