“Skal vi leke Jåledamer?” 

Den leken gikk ut på å kle seg ut som “Fin dame”.

Så gikk vi på loftet, eller i mors klesskap, for å finne passende  dameklær.

 

Små føtter i alt for store, sko…

Det var damesko med nokså spiss tupp og litt hæl på.

 

En gang snublet jeg, og sparket bort i en stein, mens jeg sprang rundt med slike sko.

Jeg kunne vel være fire-fem år.

Det resulterte i blodig stortå-negl, og tårevåte kinn. 

En dose trøst, og ei stund på mors fang, måtte til før Jåledama var klar for nye eventyr!

 

På bildet under er jeg klar for karneval i bygda. Her var jeg 16-17 år.

“En militær, en militær…”

 

Dette kostymet brukte jeg flere ganger når jeg skulle på karneval.

Så lenge deltagerne ikke var de samme, så var det jo ingen som gjenkjente det!

 

På 60 – og 70-tallet var mine foreldre med i noe som ble kalt “Strandbygden Ballselskap”.

Tittelen var nok humoristisk ment, for det var langt fra noe høytidelig “ball”.

Det var en gjeng som møttes til festlig lag en gang i året.

Parene byttet på med å være vertskap.

 

En gang hadde vertskapet bestemt at det skulle være karneval.

Mor og far hadde forholdsvis enkel forkledning.

Far var “oljesjeik”, med badehåndkle på hodet.

Mor kunne minne litt om en slags “spådame”.

 

Onkelen min var “innleid” som sjåfør for “Sjeiken med frue”!

Han var ansatt som gartner i den engelske ambassaden i mange år.

Derfor snakket han godt engelsk. Dessuten han var vant til å måtte opptre litt “formelt”.

 

Han banket på hos vertskapet og annonserte “Herr og fru Sjeik” (på engelsk).

Ingen kjente dem igjen helt i starten av festen…

…så det tok litt tid før de ble tatt inn i varmen.

 

Et artig minne!!

Jeg husker stemningen før de dro hjemmefra.

Det var smil og latter!

 

Mor til høyre i bildet.

 

Her sitter hun lengst til venstre. 

 

Den eneste maskeringa var nesa, dugelig med sminke og parykk + tørkle.

 

Oljesjeiken himself!

 

Badehåndkle på hue, diger slåbrok, solbriller, skjegg og bart, gjorde nytta som kostyme.

Far hadde til og med ringer på fingrene, og det brukte han aldri ellers.

Det ble for upraktisk for en gardbruker.

 

Med åra merker jeg at jeg har blitt mer opptatt av historien min.

Vi skal ikke leve i fortida.

Artige minner er uansett vel verdt å ta vare på!

 

(Bildene er publisert med tillatelse.)