I natt sovnet jeg vel rundt klokka 02.00.

Festen utenfor naboblokka pågikk fortsatt for fullt.

Når man er trøtt nok, så sovner man jo til slutt av utmattelse,

nesten uansett.

 

I dag skulle jeg få besøk av Frodithen

for første gang på nærmere ett år!

 

Rett før hun dukket opp, var jeg en tur ute på balkongen.

 

Og hva fikk jeg se??

 

Festløvegeneralen hadde flatet ut på trampolina si!!

 

Det kan vel tenkes at fyren følte behov for frisk luft?

Han hadde lagt ei mørk maske over øynene.

Trolig var han litt lyssky i dag…

 

Jeg måtte sjølsagt vise fram Den Sovende til Frodithen.

Mens vi sto der på balkongen, snakket jeg med lav stemme.

Det var vel best å unngå å vekke ham?

 

Da var det at Frodithen fikk meg til å innse

det absurde i en slik tankegang:

Hvorfor i huleste skulle vi være hensynsfulle

overfor en som gjentatte ganger har vist så lite

hensyn til andres søvnbehov??

 

Så…

…da begynte vi å snakke høyere.

Vi dristet oss faktisk til å hvine et par ganger også.

 

Snakk om å være Kvinner på Krigsstien, altså!

 

Fantasien min begynte å løpe…

Tenk om jeg hadde skrudd på fullt volum på stemma,

og sunget:

 

For variasjonens skyld kunne jeg ha trådt til med:

“Stå opp din gris, stå opp din gris, nå har du sovet lenge!”

 

Kanskje noe å tenke på til neste gang

han har hatt party til langt på natt?

 

 

Etterpå var det tid for en aldri så liten fotoseanse.

Frodithen hadde jo på seg den rosa, rålekre kjolen.

 

Den roseblomstrete kjolen som jeg kjøpte i fjor,

er ikke foreviget så mange ganger.

Derfor fikk den også bli med!

 

 

 

Frodithen i rosa-kjolen!

 

“Snurr litt rundt, da, Kari!”, sa Frodithen.

 

Da måtte jeg jo prøve det…

 

Etter noen snurrer, kjente jeg at det var nok…

 

Enda så tungt det er å innrømme sånt,

så merker man jo (i alle fall innimellom)

at man er ferdig med tenårene!