I dag leste jeg en artikkel jeg syntes var velskrevet,
til dels morsom og ganske interessant.
Den er et aldri så lite spark til alle velutdannede,
“vellykkede” kvinner i 50 åra.
Kvinner som ikke kan forstå hvorfor
de ikke klarer å finne en mann som oppfyller “kravene” deres!
Jeg er slett ikke uenig med forfatteren.
Eksemplene han viser til
(Kvinner som har skrevet brev til psykolog Frode Thuens spalte i Aftenposten)
tegner bilder av kvinner som, unektelig, kan virke
både sjølgode og kravstore.
Så bet jeg meg også merke i noe annet.
Nemlig sparket fra mannen
som hadde kommet med tilsvar til disse kvinnene:
“De mennene disse kvinnene kikker etter, kikker ikke tilbake.
Kjekke, velstående, smarte menn i femtiårene
er ikke interessert i kvinner i femtiårene.
De kan velge og vrake blant 35-åringer.
Og gjør det.”
Jeg anser meg ikke for å være særskilt velutdannet eller “vellykket”.
Jeg leier leilighet her i Oslo, og har en lavtlønnet stilling.
Blendende vakker er jeg heller ikke.
Med andre ord:
Langt fra noe “kupp” for “en vellykket, vakker mann”
på min egen alder.
Jeg vet imidlertid hva jeg ser etter:
Humoristisk sans, glimt i øyet, og (ikke minst) pålitelighet.
Med det siste mener jeg:
At jeg skal kunne føle meg rimelig trygg på
at han synes det er greiest å ha bare ei dame om gangen.
At han er ærlig og ryddig med penger er også viktig.
Han trenger ikke være velstående, bare ærlig og ryddig.
Dessuten at han har for vane å holde avtaler,
og bestreber seg på å få gitt beskjed dersom han må bryte dem.
Om han er litt rund og/eller tynn i håret betyr svært lite,
så lenge han holder seg noenlunde i form
og tar alminnelig godt vare på helsa si.
Jeg vet også at jeg i hvert fall ikke vil ha:
“Vellykket, kjekk og smart mann
som foretrekker damer som er 20 år yngre”.
Jeg har innsett at veldig mange menn
synes det er stas å kapre betydelig yngre kvinner.
Men: Jeg vil ikke ha en mann som ikke aksepterer at en kvinne
er på noenlunde samme alder som han sjøl.
Jeg synes ikke det er et særlig sympatisk trekk.
Ut fra det jeg har skrevet over her,
så vil kanskje en del menn påstå at jeg er kravstor?
Det får så være.
Kanskje finnes det knapt godt voksne, single menn
som vi ha kvinner som er omtrent på samme alder som dem sjøl?
I så fall vil jeg heller være 100% single resten av livet,
enn å involvere meg med en mann som kunne ha vært faren min.
Det vil si: En mann som er godt opp i 70-årene.
En kan bli betenkt og skeptisk av mindre… 😉
(Jeg vil absolutt heller ikke ha en kjæreste som er 15-20 år yngre enn meg.)
Så tenker jeg:
Hva om en mann på min alder (58) finner ei dame på 38?
Er han like attraktiv for henne når det har gått 20 år?
Og hva med henne?
Hvis hun finner ut at hun gjerne vil bytte ut “Gammer’n”,
til fordel for en yngre modell,
har hun vel dårlige odds for å finne en på sin egen alder?
Så…
…da har liksom “toget gått” for dem begge…
Er så einig.Men er ganske ok aleine og:-)
Ja, det er fordeler og ulemper med det meste. 🙂
hehe ja det er så sant dette du sier. Men vi kan jo gjerne bli litt sære på våre gamle dager, eller bevisst? Klem
Jeg er absolutt blitt temmelig sær. Har alltid vært det, men det har ikke blitt noe bedre med åra! 😉 Derfor er jeg temmelig sikker på at jeg vil bo alene resten av livet. Skulle jeg treffe en trivelig kar, og det oppstår et gjensidig ønske om å bli mer kjent, så hadde det vært koselig å tilbringe en del tid sammen med ham. 🙂
God morgen!
Jeg er SÅ enig med deg 🙂 Et veldig bra innlegg, kari 🙂
Takk! Jeg prøver å se det litt fra begge sider. Fort gjort å bare dyrke “Forurettet Kvinne”- rollen. 😉
Hihi, helt enig med deg! Det blir en tap-tap situasjon det der! Nei – en får finne en på egen alder – som er stø og god! Ellers får det rett og slett bare være! Hihi…. klemmer <3
Noen års aldersforskjell den ene eller den andre veien er ingen “krise”. Sjøl så mye som 15-20 år virker ikke avskrekkende når den ene er 35 og den andre over 50. Det blir imidlertid fort VELDIG merkbart når partene er henholdsvis 55 og over 70. Da er den ene antagelig fortsatt yrkesaktiv, mens den andre kanskje har vært pensjonist i flere år. 🙂
Jeg gir min fulle støtte, og som du sier, hva når hun er 50-55 og han 70, eller når hun er 60, og fortsatt en sprek og spenstig dame og han 75-80? Helt enig i at noe aldersforskjell ikke er noe stort problem, og selvfølgelig går kjærlighet og forelskelse på tvers av alder, men det er jo lov og stoppe og tenke seg om, når en fyr velger å forlate en jevnaldrende kone for en ung møy. Jeg opplever selv at det at vi er ganske jevnaldrende, fruen et par år eldre, gjør at vi er i samme livsfaser og interessefaser. Dessuten er det en ting til som forundrer meg. Hvorfor i alle dager er det helt greit om en mann har en ung dame, men om en flott dame på 55 finner en mann på 40, så blir det snakk? Vi vet jo hvilke kjønn som har lengst gjennomsnittlig levealder, og som gjerne holder koken lengst.😊
Som jeg har nevnt for deg før, setter jeg veldig pris på at en mann også kommer på banen når jeg skriver om slike tema. Ikke for det at han trenger å være enig i alt jeg skriver men fordi dette jo gjelder både kvinner og menn. Jeg har også alltid undret meg over dette med aldersforskjell “feil vei”. Jeg har aldri hatt noe kjæresteforhold til menn som har vært yngre enn meg. Helt ærlig tror jeg at jeg er mer bekvem med en som er fem år eldre enn en som er fem år yngre. Det har vel kanskje å gjøre med at det er det vanligste?