“Kari har en blogg, hun!”

 

Jeg har opplevd det flere ganger.

Altså at noen jeg kjenner

har fortalt folk som ikke kjenner meg

at jeg har en blogg.

 

Det har jo gjerne blitt gjort i aller beste mening,

og vært en form for anerkjennelse.

Ingen trenger jo anbefale noe de synes er pinlig dårlig?

 

Hvorfor skriver man en blogg, liksom?

 

For at færrest mulig skal lese den?

 

 

Likevel har min innvendige reaksjon ofte vært blandet.

Plutselig får mennesker

jeg nettopp har møtt for første gang

vite om bloggen min!

Jeg blir “avslørt som blogger”...

uten at jeg har kontroll over det!

 

Akkurat som om det går an å ha kontroll over

hvem som leser det jeg skriver på blogg??

 

Bloggen er jo offentlig, for svingende!

Med fornuften forstår jeg

at det er temmelig tåpelig å reagere slik…

Hvem som helst kan jo google navnet mitt,

og så dukker antagelig “Karidansen” opp.

 

Eller…

…de kan google et bestemt tema,

og så kommer de over bloggen min.

 

Hadde jeg hatt en blogg med bare matoppskrifter

eller naturbilder, så hadde det nok vært enklere.

Da hadde bloggen vært mer nøytral

og ikke så personlig.

 

Samtidig vet jeg at jeg ikke hadde hatt lyst til

å skrive en blogg som handler om ett bestemt tema.

Det vil si:

En slags rød tråd gjennom det hele.

 

I den grad jeg har prøvd meg på å få til en rød tråd i noe,

har jeg vel hatt en tendens til å surre meg inn i den…

 

Dette bildet tegnet/malte dattera mi til meg for en del år siden.

Det er nok en viss symbolikk her…

 

Kanskje handler disse “Hemmeligholds-tendensene” mine

om de ulike maskene

jeg setter på meg når jeg er “ute i verden”?

 

På en måte vil jeg at bloggen

skal være litt isolert fra resten av livet mitt.

 

Da jeg begynte i den jobben jeg har nå,

fortalte jeg tidlig at jeg blogger. 

Det føltes naturlig, fordi det fantes andre der

som delte min skriveinteresse.

Jeg tror ikke jeg ville ha fortalt om det

på en hvilken som helst arbeidsplass.

(Da måtte sjefen, eller kollegene, ha googlet meg for å finne det ut!)

 

De første årene delte jeg jevnlig innlegg på Facebook.

 

Nå deler jeg ingen steder utenom her inne.

 

Bloggen min har blitt et fenomen

for “spesielt interesserte”!

 

 

9 kommentarer
    1. Jeg forstår hva du mener.
      Jeg ha liksom flere masker. Tillitsvalgts Brit, Politiker Brit. Bare Brit, og så Kjerringtanker Brit.
      Når avisen ville ha intervju med meg fordi jeg var blogger – og jeg hadde lyst til at de sulle skrive om politiker Brit i stedet..
      Jeg liker at folk leser bloggen min.
      Men jeg synes fremdeles det er litt flaut når folk sier de leser og liker bloggen min.
      Jeg blir glad og litt sånn flau.
      Men jeg hr liksom lært meg å leve med det.

      1. Jeg er ofte innom bloggen din. Du har en god penn. Mange ganger har du en fin snert i det du skriver. Jeg har ledd godt av din uhøytidelighet og sjølironi noen ganger. Dessuten filosoferer og reflekterer du mye. De innleggene synes jeg det er interessant å lese. Innlegget du skrev i dag (“Kult du er tilbake”) er et slikt innlegg.
        Personlig liker jeg ikke den delen av bloggen din der du tar for deg bloggere på topplista; og alt som har fulgt i kjølvannet av det. Kanskje er det den biten journalistene helst vil skrive om? For min del har det ført til at jeg valgt å holde meg helt unna kommentarfeltet på bloggen din i lang tid.

      1. Takk for det! 🙂 Det nytter jo ikke å være “selektiv”, for vi får ikke valgt hvem som leser det vi legger ut offentlig. Til lags åt alle kan ingen gjæra, men vi må være bevisste på at vi ikke skriver noe som gjør at vi henger ut andre. Hvor den grensa går er det ikke alltid så lett å vite, for grensene er ulike. Noen er mer hårsåre enn andre, og kan oppfatte noe som rettet mot seg, sjøl om det ikke er ment slik. Det er lov å mene mye om en sak, men stygge personangrep er ikke ok.

    2. Man har ofte flere masker! Mens jeg har blitt mer offentlig, så har du nok blitt motsatt! Jeg vet at endel kjente leser bloggen min, men jeg tenker ikke særlig over det lenger! Jeg vet også at det er mange kjente som aldeles IKKE leser bloggen, selvom de vet at den finnes, og jeg tenker ikke særlig over det lenger heller! Bloggen er til for dem som liker den! Og for meg sjøl…..! Jeg vet at bloggen din finnes – og jeg leser den hver eneste dag! God klem 🙂

    3. Ja sånn er det 🙂
      Jeg vet om mange rundt meg som leser min blogg…. og det er helt greit. Jeg passer på HVA jeg deler – for selv om jeg er offentlig – så holder jeg noe for meg selv.
      Jeg har selvfølgelig tråkke ti salaten noen ganger ehehehe men går som regel greit 😀

      Blogging er gøy!

      klem

    4. Jeg deler jo alt i bloggen min og deler også på Facebook. Artig når noen leser innleggene mine:)
      Artig å.lese andre også…men noen ganger tiden strekker ikke til:)
      Lykke til med deg:)

    5. Vi må jo balansere litt. Hvor mye tid vil vi bruke på bloggingen totalt sett. Jeg svarer langt fra alltid på kommentarer mer. Jeg prioriterer heller å lese/kommentere hos andre.

    6. Et herlig tilskudd for spesielt interesserte, som meg!!!! Jeg er litt sånn selv. jeg blogger og vil folk lese, så værsågod. Jeg setter veldig pris på de bloggvennen jeg har fått, men strever ikke etter så mye mer. Min blogg er litt som en dagbok for meg selv, og andre som vil lese. Jeg forteller slett ikke alle at jeg blogger, men jeg er IKKE flau over å gjøre det heller, for jeg blogger på MIN måte! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg