Den “slemmingen” kan dukke opp når et eller annet i oss blir tilstrekkelig trigget.

Det kan være når vi føler oss:

…tråkket på…

…urettferdig behandlet…

…forbigått…

…lite verdsatt…

…blir sjalu…

…eller misunnelige…

 

Jeg er ikke alltid så stolt av mine tanker…

Det er sjelden jeg slipper mine indre demoner ut i offentligheten…

…og jeg legger aldri igjen gørra mi i kommentarfelt mer.

Nå har jeg nok aldri vært noe typisk “nettroll”. 

Men:

Om jeg skulle ha gått gjennom alt jeg har lagt igjen på nettet i de ca 10 årene jeg har vært på sosiale medier, så hadde jeg nok sikkert fjernet noe av det.

 

Enkelte ganger tenker jeg:

Går det virkelig an å være så umoden, og tenke så tullete tanker som jeg av og til gjør?

 

En gang, for noen år siden fikk jeg se et bilde på nettet.

Bildet var av en kvinne som jeg en gang måtte forholde meg til.

Den “relasjonen” var av en slik art, at jeg følte at jeg trakk det korteste strået i de aller fleste sammenhenger. Det var ikke en venninne. Hun var en person som “fulgte med på lasset” i en sammenheng. Spesielt trivelig var det ikke, og jeg ønsket henne dit pepper’n grodde mer enn en gang.

 

Så var det dette bildet jeg så på nettet da…

Jeg registrerte nemlig at denne kvinnen, som en gang var så slank og nett, hadde lagt seg ganske mye ut, og hadde fått noen solide valker.

Nå kommer det flaueste:

Da jeg så bildet av henne, kjente jeg at jeg rett og slett…

…frydet meg!!

Og ikke nok med det…

Mens jeg satt der foran pc’en, tok jeg meg nemlig i å geipe til bildet.

Jeg begynte til og med å synge:

“Nei, så tjukk du har blitt, nå får du pinadø slanke deg gitt!”

 

Hvor dypt går det egentlig an å synke, liksom?

Tydeligvis ganske dypt…

Trøsten er at hun ikke merket noe til det…

Jeg søkte jo ikke akkurat opp telefonnummeret hennes for å ringe henne og fremføre strofen!

Ikke skrev jeg noen ekle kommentar under bildet heller…

Jeg bare satt der, hjemme i min egen stue, og oppførte meg vemmelig…

…helt for meg sjøl!

Kan det kalles å …

…avreagere???

(Jeg hadde jo aldri reagert slik om dette hadde vært en person jeg hadde hatt gode minner om!)

 

Ungdomsåra er kanskje ei ekstra sårbar tid. Ei brytningstid mellom barn og voksen.

I likhet med mange andre, mistrivdes jeg veldig på ungdomsskola.

Denne jenta var over gjennomsnittet naiv og troskyldig.

 

På bildet var jeg 13 år. Det ble tatt sommeren -76; rett før jeg skulle begynne på ungdomsskolen.

Gutta i klassa kalte meg for “Spoiler’n” på grunn av den fyldige underleppa.

(Dette var lenge før unge kvinner tok “fillers”)

 

Jeg var nok litt veslevoksen, og kunne sikkert virke nokså irriterende.

Men…ondsinnet og utspekulert var jeg ikke. Heller ikke var jeg hevngjerrig. Jeg tenkte sjelden eller aldri at jeg skulle ta igjen om noen oppførte seg utrivelig. Det ble bare til at jeg gikk for meg sjøl.

Det er først på mine godt voksne dager…

…at det trassige trollet som bor i meg…

…har begynt å blomstre for fullt!

 

Jeg har sett noen videoer der ungdommer siterer en del av de grusomme tingene de har fått servert om seg sjøl på sosiale medier. Jeg tror det er en del av en kampanje mot nettmobbing.

Det gjør inntrykk på meg…

 

I videoen under forteller jeg (blant annet) om en episode fra ungdomsskolen som jeg husker veldig godt.

Den har vel ikke akkurat preget livet mitt eller gitt meg “varig men” på noen måte.

Likevel ligger den nok der i bakhodet et sted. Plutselig kan den nemlig dukke opp når det skjer ett eller annet som trigger følelsen av å bli tråkket på.