Jeg liker ikke doeene på toget. De er trange og lukter tiss.

Men…

…i og med at jeg ikke er utstyrt med selskapsblære,

blir seks timer uten dobesøk nærmest en umulighet.

Sjøl om nedstenginga av Oslo bidro til at jeg har blitt flinkere til å fortrenge tissetrangen, så er det liksom ei grense for alt!

Det er få som har på seg munnbind her i kupéen, men Frodithen og jeg ble enige om å ta det på når vi skulle bevege oss rundt i vogna.

Da jeg sto foran døra til doen, kom jeg på det:

Jeg hadde glemt munnbindet!

Å gå tilbake for å ta det på hadde jo ingen hensikt. 

Tilbake i togsetet, var det tid for tilståelse:

“Je glømte å ta på munnbind, men jeg knep att munn’!”

Frodith:

“Jeg tro’kke det hjalp så veldig, asså! Da måtte du ha holdt for nesa også. Det er jo en grunn til at munnbindet skal dekke både munn og nese!”

Fælt så streng hun var da!!

Jeg trengte jo trøst og moralsk støtte i en sådan stund!!

Men…nå øver jeg på å holde pusten og knipe for nesa:

I tilfelle jeg skulle glemme meg neste gang jeg må av gårde…

Kjenner jeg meg rett (og det gjør jeg jo) så blir det minst en tur til.

Vi er fortsatt venner…