Når det går mot mørketid, er det ekstra viktig å ha belysning som fungerer.

Akkurat der har jeg strevd litt det siste året.

 

Det er ikke det at det ikke er lamper i leiligheten jeg leier.

Det er bare det at jeg har litt dårlig teknisk innsikt noen ganger.

Dessuten er ikke tålmodighet min sterkeste side…

 

I fjor vinter fikk jeg hjelp av Nissekusinene og mennene deres.

Nesten alle lyspærer i stua ble skiftet da de kom på besøk for første gang i fjor høst.

Skjermer ble løftet av (der det trengtes), lyspærer, som hadde lyst fra seg, ble skrudd løs…

…og nye ble skrudd inn.

 

De fleste pærene fra den gangen virker ennå.

Men…

…i går kveld sa den siste lyspæra, i “entre-delen” av leiligheta, takk for seg.

 

Nå måtte jeg til pers!

Jeg synes denne typen lyspærer er så vonde å få på plass!

Dette er jo ikke pæra da, men spoten!

Ordentlig pirkete å få inn pæra, sjøl om jeg har en sånn vakuum-dings fra Clas Ohlson

til å hjelpe meg med.

 

Utstyrt med hodelykt og trappe-stige skred jeg til verket!

 

Etter noen minutters strev, lyktes jeg med å få inn ei pære!

 

Da fikk jeg liksom…

…trua!

 

Ganske riktig:

Etter enda noen minutter…

…var lyspære nummer to på plass!

 

Det syntes jeg fikk holde.

Jeg trenger da ikke så mye lys for å finne baderomsdøra!

Det er jo grenser for hvor opplyst man behøver å være!

 

Det er mye rart man er villig til å gjøre for å dokumentere hvor “flink” man er!!

 

10 sekunder hadde jeg på meg, fra jeg trykket på mobilkameraet…

…til jeg hadde fått “gildret” meg opp på trappestigen for å “posere” med lyspære nummer tre…

…bare for syns skyld.

 

I kveld bør jeg vel kanskje feire meg sjøl…

 

….med å lytte til ei låt av “Electric Light Orchestra”? 😉