Jeg har ofte latt meg forarge over “Folk”.
Intrigemakere…
Kranglefanter…
Folk som overkjører andre…
For ikke å glemme:
Slabbedasker som er seg sjøl nok
og som bare gjør det som passer dem!
Men…
…så “glemmer” jeg litt for ofte at jeg også er “folk”.
I enkelte øyeblikk kan jeg føle meg forurettet, fornærmet
og fristet til å skape furore.
Til å forarge, baksnakke, og bli en del av intrigemakeriet.
Så fort jeg blander meg inn i andres drama,
blir jeg en del av det.
Uavhengig av om intensjonen min er å gjøre en “velgjerning”
i form av å opptre som Forståsegpåer og Fredsmekler.
Jeg kan velge å bry meg om.
Engasjere meg.
Jeg kan velge å lytte og støtte.
Like fullt kan jeg bestrebe meg på å unngå å ta parti
ved å nøre oppunder
andres sinne og frustrasjon…
…over Folk som…
Ja, det er ikke så enkelt. Jeg fant ut at det er viktig være neutral:) ikke ta parti og ikke blande seg. Man kan jo fortsatt såre følelsene.
Ha en fin dag:)
Jepsipepsi!!!
Det er dette med å prøve ikke nøre opp under og tenne bålet…..