Har vi blitt det?
Jevnt over har vi nok blitt ganske godt vant.
Tilværelsen har blitt mer begrenset for de fleste av oss det siste halve året…
Så…
…da må vi vel ha grunn til å furte litt?
Jo, noen har virkelig fått føle på det.
Mange har mistet jobben.
Mennesker som bor på institusjon har i perioder nærmest blitt avskåret fra å få besøk av sine nærmeste.
Alvorlig sjuke mennesker har knapt fått ha sine rundt seg i siste fase av livet.
Jeg skjønner jo at det er skikkelig tøft, både for de det gjelder og for de pårørende.
Men…så tenker jeg på sånne som meg…
Folk som “bare” har opplevd å få noen begrensinger i form av færre muligheter for “fornøyelser”, eller litt mindre sosial kontakt enn ellers.
Nylig så jeg noen dele sin frustrasjon over et avlyst arrangement i et innlegg på facebook.
Eller, egentlig ble ikke arrangementet avlyst.
Det ble bare bestemt at det skulle foregå uten publikum til stede.
Jeg forstår skuffelsen til vedkommende.
Det dreide seg nemlig om noe som bare skulle skje en gang,
Men…det ville trolig bli tatt opptak av begivenheten, slik at det i alle fall ble mulig å se det på film.
Visst er det langt fra det samme, men uansett er ikke slike ting akkurat noen gedigen katastrofe.
I alle fall ikke sammenlignet med mye annet.
Jeg gir sjelden respons på harmdirrende innlegg…
…frustrerte innlegg…
…eller “klage-innlegg” mer.
Om jeg skriver et “forbitret sutre-innlegg” sjøl, så prøver jeg ofte å vinkle det humoristisk; altså se det komiske i det.
Jeg har også funnet ut at det er best å vente med å skrive akkurat det innlegget til jeg har fått litt distanse til hendelsen eller temaet.
For:
Jammen kan det foregå en del furting og sutring oppe i hodet mitt.
I alle fall når jeg er i mitt mest forurettede, furtne og sjølrettferdige hjørne!
Det tjener jo som regel ikke til noe å stadig skrive sånne:
“Jeg er så sint og lei meg, og nå vil jeg ha trøst og medhold”– innlegg.
Det blir helst bare en utveksling av misnøye og frustrasjon ut av det.
Jeg synes det har blitt veldig mye av slikt på sosiale medier.
Heldigvis er det også mange som deler hyggelige og positive ting.
Jeg sier ikke at verden er rosenrød, eller at vi skal gjemme hodet i sanden…
…og “leke” at alt er sol og glede støtt.
Nærmest bare å klage…
…over all urett som skjer i verden…
…eller øse ut av seg forbitrelse, eder og galle, er imidlertid svært lite konstruktivt.
Jeg blir litt “immun” av det til slutt.
Så ender det med at jeg reagerer med å bli nærmest likegyldig til det.
Flere ganger det siste året har jeg opplevd at avtaler jeg har gledet meg til har blitt avlyst på grunn av smittesituasjonen.
Det gjelder både venninne-treff og andre sosiale aktiviteter.
Visst har jeg kjent på skuffelse med en gang.
Men…det har gått ganske fort over.
Rett og slett fordi jeg har innsett at disse “skuffelsene”…
…er Blåbær&Bagateller i den store sammenhengen.
Så lenge jeg ikke har verre ting å klage over, så er det virkelig ikke synd på meg.
Jeg har det bra!
Blant annet er jeg så heldig å ha ei god venninne(Frodithen)…
…som bor 15 minutters gange unna!
Jeg tror ingen, verken barn eller voksne, har vondt av å måtte forsake noe en gang i blant, eller oppleve skuffelser.
Tvert i mot tror jeg det er sunt å oppleve…
…at ikke alt bestandig blir slik man har ønsket…
…og lære seg til å takle det.
Jeg møtte en mann og ei lita jente da jeg var på vei for å møte Frodithen i dag.
Jenta kunne vel være seks-sju år.
Hun gråt høylytt.
Det var ikke en sånn fortvilet, sår gråt…
…mer en form for trassgråt – antagelig for å få gjennom viljen sin.
“Jeg vil ikke…!!Jeg vil…!” hylte hun.
Da sa mannen:
“Du gråter jo for noe nesten hele dagen!!”
Jenta ble stille…
Hun oppnådde tydeligvis ikke noe med trass-skrikinga…
…og da var det jo like greit å gi seg?
Jeg “fikk” forresten en vakker høstdekorasjon på snap i dag.
Jeg vet at den som sendte den har det litt stritt for tida.
Så varmet det ekstra mye at vedkommende hadde tanke for å dele det vakre med meg!
Det er sur vind ute, men jeg koser meg med “fønvind” inne! 😉
Som en av de som nå har nedkuttet arbeidstid etter en periode uten arbeid i det hele tatt for annen gang, føler jeg meg kvalifisert til å kunne gi uttrykk for at dette begynner å tære, for å si det sånn. Men samtidig mener jeg en også må evne å se at det faktisk kunne vært noe grasalt mye værre; Jeg kunne ha mistet livsverket mitt, hus, hjem og det som værre er! For ikke snakke om at jeg kunne vært født et nær sagt hvilket som helst annet sted på planeten, og opplevd en regelrett risiko for å sulte ihjel, da det ikke å kunne jobbe for de betyr ingen penger what so ever..
Jeg har full forståelse for at situasjonen din begynner å tære på både lommebok og humør. Jeg var permittert i sju uker, men var heldig og hadde lønn i fire av dem. Like fullt var det jo ikke særlig stas at jeg ikke visste hvor lenge det ville vare. Som du sier så er jo alt relativt. Dessuten hjelper det ikke bare å klage. En må heller prøve å gjøre noe konstruktivt, f. eks lete etter andre muligheter. 🙂
Det er mange skjebner akkurat nå…. .og jeg tror som deg at vi har en tendens til å klage mest vi som ikke har det så verst! Det er mange happeninger som ikke blir noe av – men det får vi jo rett og slett ikke gjort noe med! Får gjøre det beste ut av det, og heller tenke at mange av oss faktisk kan leve omtrent som vanlig! Og – vi må for all del ikke legge all skyld på Høie – eller FHI – eller Erna – altså hallo, noen må jo faktisk sette reglene! Er folk helt sprø på kandisen eller??? Klemmer <3
Jeg er så enig. Hver og en som er voksen og noenlunde oppegående , må ta ansvar SJÆL! Har aldri hørt det kandis-uttrykket før, men tror jeg skjønner sånn ca hva det betyr!🥰
Sprø på kandisen = tett i hue, ca fritt oversatt…. 🙂
Takk for info! Ja, det ante meg… 😉