Det var de ordene hun brukte, kona til mannen som satt i fengsel for å ha underslått millionbeløp på arbeidsplassen.

I programserien “Vårt lille land”, får vi møte mennesker som, på ulike måter, har opplevd noe veldig dramatisk eller spesielt.

Programleder Tonje Steinsland, og teamet rundt henne, formidler disse historiene på en veldig fin måte.

Her er det historien og menneskene som står i fokus; ikke programlederen eller TV-teamet.

De er knapt synlige i programmene.

 

Mannen i denne historien var, tilsynelatende, svært “vellykket”.

Han hadde en god stilling og tjente godt…

Men…

…han hadde dratt med seg stor gjeld inn i ekteskapet.

Dette visste ikke den nye kona noe om.

Hun ante bare at han holdt ett eller annet skjult for henne.

Hun turte imidlertid ikke å konfrontere ham…

…av frykt for å miste ham.

Han turte sjølsagt heller ikke å fortelle henne at han hadde begynt å “betjene” gjelda si, ved å underslå midler på arbeidsplassen. Han var jo også redd for å miste henne.

 

En dag sprakk bobla:

Han ble innkalt til sjefens kontor, og fikk sparken med øyeblikkelig virkning.

 

Han ringte umiddelbart kona med beskjeden: “Nå er alt over”.

Hun ba ham komme hjem. Da han kom inn døra, falt han helt sammen.

For henne var sjokket enormt…

…men hun viste seg å være mye sterkere enn hun hadde trodd.

 

Han ble dømt til drøyt ett års fengsel.

Huset de bodde i måtte selges for å dekke opp gjelda.

Hun innså at de ikke kunne fortsette å bo på samme sted. Hun tok datteren ut av skolen, og flyttet ganske langt unna.

 

Foreldrene hennes hjalp henne økonomisk, slik at hun kom over den første kneika.

 

Et par måneder ut i fengselsoppholdet sa han følgende til kona:

“Jeg kan ikke leve uten deg!”

Det var da hun svarte:

“Eg kan leve uten deg, men eg vil ikkje!”

 

(Det er fint å se på høstfargene fra stuevinduene mine om dagen!)

 

I løpet av året som hadde gått, hadde hun nemlig funnet ut at hun taklet hverdagen uten ham.

Hennes frykt for å miste, var ikke lenger så stor. Hun hadde jo bevist at hun var i stand til å stable et nytt liv på bena for seg og dattera mens han satt i fengsel.

 

Dette er kanskje en av de sterkeste formene for kjærlighet?

Tilgi, vite at man ikke er følelsesmessig avhengig…

…og samtidig kjenne at man vil holde sammen med en partner som både har ført en bak lyset og feilet stygt?

 

Det kunne virke som om hele familien hadde kommet styrket ut av det som skjedde.

 

Jeg håper at det går bra med dem.

Det krever stort mot å stå fram på tv med en slik historie.

(Om du har TV2 sumo, har du mulighet til å se programmet der.)