På morgenkvisten i dag fikk jeg en hyggelig forespørsel.

Vedkommende lurte på om hun kunne få bruke

noe jeg hadde skrevet.

 

Det handlet ikke om blogg,

men om en uttalelse jeg hadde kommet med på ei nettside.

 

Jeg føler meg helt trygg på denne personen,

og på konseptet det handler om,

så jeg nølte ikke ett eneste sekund.

“Takk! Så hyggelig. Det må du bare gjøre!”.

Slik svarte jeg på henvendelsen.

 

Jeg kan være nokså todelt i forhold til det å være synlig.

Det høres sikkert merkelig ut, særlig med tanke på at jeg har en blogg.

 

Hensikten med en blogg er jo nettopp å være synlig!

Ellers kunne jeg jo bare ha sittet her og skriblet for meg sjøl!

 

Men…nå har jeg altså sagt ja til noe

som innebærer litt mer synlighet. 

Noen stor greie er det ikke.

Jeg blir nok ikke veldig berømt av det! 

Forhåpentligvis heller ikke beryktet.

(I så fall ikke mer enn jeg allerede er i alle fall!)

 

Jeg øver på å si mer “ja”…

…og på å være mindre redd for synlighet og kritikk.

 

Jeg beundrer folk som står i stormen, 

driter på draget og reiser seg igjen.

Folk som våger å feile, og som våger å vise seg sårbare,

til tross for at de opplever gjentatt kritikk.

Kanskje til og med direkte drittslenging.

 

Det betyr ikke det samme som at man skal utlevere det aller mest private.

Det er viktig å ha noen klare grenser der.

Underveis kan man fort snuble litt, både en og flere ganger.

 

Så gjelder det bare å ta med seg lærdommen videre.

 

Jeg tror det knapt er mulig å være veldig synlig

uten at enkelte føler behov for å vise sin misbilligelse.

(Som noen ganger handler om misunnelse.)

 

Når jeg våger å være mer synlig, by på meg sjøl –

og kanskje til og med dumme meg litt ut,

så blir jeg automatisk mer raus overfor andre som våger!

 

For: 

Om jeg fordømmer andres “dumheter”,

handler det gjerne om mine egne, sjølpålagte begrensninger.

 

Ganske enkelt “ja” – uten nøling og forbehold!