Når jeg bruker uttrykket “De nærmeste”,

handler det ofte om familie.

Det kan også dreie seg om nære venner.

Folk som har fulgt meg i kortere eller lengre tid;

personer som har kommet under huden på meg

og som jeg er rimelig trygg på.

 

Som Frodithen nylig skrev i et innlegg

så er jo de nærmeste vennene folk vi har valgt,

rett og slett fordi vi trives med å tilbringe tid sammen med dem.

 

Familien (i alle fall den vi er født inn i) har vi jo ikke valgt på samme måte.

Likevel betyr familien svært mye for de aller fleste av oss.

 

Det kan være sørgelig fort gjort å ta “de nærmeste” for gitt,

enten det er familie eller venner.

 

Det er jo dem jeg gjerne tyr til når det butter skikkelig,

og jeg virkelig trenger støtte.

 

Derfor er det så viktig å vise disse personene at jeg bryr meg.

Det vil si at jeg er bevisst på at relasjonen (over tid)

skal være noenlunde balansert.

Altså at jeg ikke bare tar kontakt de gangene

jeg trenger en form for støtte, hjelp og oppmerksomhet,

men at jeg jevnlig også viser interesse for de(n) andres liv og hverdag.

 

Hvis jeg bare ser “nytteverdien” i et annet menneske,

så er jeg både korttenkt og temmelig egoistisk.

 

Å ta noen for gitt, handler også om å

(til dels ubevisst)

tenke at enkelte alltid bare er der uansett.

Nærmest ha en slags forventning om at de skal forstå, ta hensyn, 

stille opp, og kanskje på toppen godta

å være de(n) som kommer i siste rekke

i mange sammenhenger.

 

Det kan også handle om å ikke våge å sette grenser

for dem som ikke står oss fullt så nær.

Uten at vi innser det, kan dette gå på bekostning

av de som “alltid bare er der”.

 

Mer enn en gang har jeg tatt meg i å please folk

som ikke har betydd så mye for meg på det personlige planet.

Det kan ha dreid seg om jobb,

men det kan også ha vært folk

jeg har hatt en viss kontakt med “på privaten”.

 

Noen ganger har det vært basert på frykt;

for eksempel for å miste jobben.

Jeg tror også det har handlet om et behov

for å gjøre “godt inntrykk”.

Det er jo enklere å opprettholde Den Fine, Flinke Fasaden

overfor folk som ikke kjenner meg så godt

eller som jeg ikke har så tett innpå meg.

 

Egoet i meg vil gjerne bli likt, beundret og sett opp til.

Jeg kan lettere spille rollen som “Super-Kari”

overfor de som ikke har sett mine mindre flatterende sider.

 

I enkelte sammenhenger i livet har jeg følt 

at jeg har blitt tatt for gitt.

At innsatsen jeg har lagt ned har blitt lite verdsatt.

Klappet på skuldra,

…eller ordet “Takk” kom aldri.

 

Jeg følte meg jo som en tapper helt…

…men det var visst knapt noen som la merke til heltedådene mine… 😉

 

Noen ganger har jeg klart å be om det jeg har trengt uten å klage:

“Nå kjenner jeg at jeg trenger å få ros for innsatsen min!”

(Da har det gjerne handlet om noe veldig konkret!)

Kanskje har jeg sagt det med et smil om munnen,

men jeg har like fullt ment det!

 

Jeg synes presset om å skulle “opptre voksent og fornuftig”

blir stadig sterkere jo eldre jeg blir.

Jeg kan jo ikke unnskylde meg med at jeg er

“ung, uerfaren og ubetenksom” lenger.

 

Samtidig må til og med godt voksne damer

tillate seg å være ærlig overfor seg sjøl i blant:

“Akkurat dette synes jeg er skikkelig urettferdig.

Dette er jeg sint, lei meg og sår for!”

 

Men for all del:

Jeg trenger jo ikke akkurat å dyrke den følelsen “på heltid”

hver gang den dukker opp heller!

 

 

Å “si fra” ved å trampe ettertrykkelig i gulvet er langt fra alltid så klokt.

Det kan lett ende opp med at jeg blir sett på som

“Hun sære, kravstore og vanskelige.

Hun som stort sett

sitter godt plantet i offerrollen og bare (an)klager.”

 

Det har jeg også erfart.

For:

Det er så fort gjort å la seg rive med og “buse ut med alt”,

når noe har demmet seg opp over tid.

 

Da går de(n) andre lett i forsvar, og så blir det hele bare verre.

 

Jeg forstår det…

…for jeg har jo også sittet på den andre siden av bordet

 og opplevd å få ei “bitter overhaling”!

 

Det er ikke noe hyggelig å bli “anklaget”.

Særlig ikke når en innerst inne vet

at det er noe i det som blir sagt.

 

Dette temaet er visst en av mine “kjepphester”.

Jeg tror jeg bedriver en form for egenterapi ved å skrive slike innlegg…

 

Det fine ved denne terapiformen er…

…at den er helt gratis! 

 

 

Denne døra passerte jeg da jeg gikk tur i dag…Artig ordspill…

 

“Relation-shopping” er nok langt fra gratis!