Jeg sitter i en kinosal i Oslo sentrum.

Det er ganske tidlig på ettermiddagen. 

Salen er knapt halvfull.

På hver side av meg er det tre ledige seter;

altså godt innenfor smittervern-reglene…

…og vel så det!

 

Rett før filmen skal begynne, kommer en ung kvinne bortover raden der jeg sitter.

Uten et ord dumper hun ned i setet rett ved siden av meg…

…sjøl om det altså er flere ledige seter bortenfor henne.

 

Kan hun ha tatt feil sete?

“Det skar væra minst ett sæte mellom hver”, hvisker jeg.

 

Uten å verdige meg et blikk, løfter hun opp mobilen sin og viser meg billetten.

Hun er rett kvinne på rett plass, ingen tvil om det!

 

Min første innskytelse er at det må være jeg som har surret.

Litt beskjemmet forflytter jeg meg ett hakk bortover på raden, uten å si noe mer.

Det er jo ikke særlig smart å gå inn i en diskusjon med noen som sitter så tett ved…

…når man altså først og fremst skal tenke smittevern…

 

Så sjekker jeg billetten på mobilskjermen.

Det viser seg at vi har fått plass rett ved siden av hverandre

Altså har det skjedd en teknisk glipp.

Joda, jeg hadde satt meg på rett plass…

 

 

Kvinnen sitter godt plassert i kinosetet.

Den høyre hånda graver jevnlig i det store pappbegeret…

…som er breddfullt av popcorn.

Det rasler godt der hun sitter og gomler…

 

Jeg registrerer at hun er ganske så lubben…

 

Det er i dette øyeblikket…

…at den Vemmelige Varianten av meg dukker opp…

 

 

“Jaså gitt….

Du har kanskje itte fått med deg…

…at fedme er en tå risikofaktora?

Du burde kanskje væra litt mer forsiktig…

…både med å stappe ti deg popcorn…

…og å klenge deg innpå fræmne folk?”

(Tenker jeg inni hodet mitt!)

 

I neste sekund innser jeg hva jeg driver med…

Huff og huff!!

Det er visst frykten i meg som taler.

Den har skiftet ham…

…og gått over til barnslig forurettelse og sinne:

“Det var je som satt der først!

Åffer skulle je fløtta meg uten videre…

…på grunn tå dænna gørrleie surpurka, a’!?”

 

Det hjelper visst ikke alltid med sjølutviklingskurs og Joe Dispenza’s:

“Your Personality Creates Your Personal Reality!”

 

Men…i min verden burde hun ha oppført seg annerledes…

Hun burde ha stått på minst en meters avstand…

…og spurt litt sånn forsiktig:

 

“Unnskyld, men det ser ut til at jeg har fått plass her?

Vi skal jo holde avstand, så jeg lurer på om du kanskje har tatt feil sete?”

Og så skulle jeg ha sagt:

“Å, beklager,det kan gøtt hende! Vent litt så skar je sjekke?” 

Og…

…så skulle vi ha vært så hyggelige og høflige og hensynsfulle begge to…

…og flyttet oss en plass hver…

…slik at det ble to seter mellom oss.

(Vi hadde jo anledning til det!)

 

Men…det er langt fra alltid at verden er sånn som jeg synes den burde være…

…og det nytter lite å ergre seg så mye…

…eller ta på seg rollen som sjølutnevnt vaktbikkje og surmegge!

 

Heldigvis var det en enkel løsning på problemet…

…denne gangen!

 

Men hva om det ikke hadde vært flere ledige plasser bortenfor meg, eller henne?

Hva om salen hadde vært så full som den kunne være…

…uten at folk (som ikke kom i følge) ble sittende tett sammen??

 

Hva skulle vi ha gjort da ??

 

Jeg vet bare en ting:

Jeg hadde ikke blitt sittende. Såpass sta og egen er jeg, nemlig!!

 

I alle fall denne sammenhengen!

 

I dag tikket denne meldinga inn på telefonen min:

 

Ja, jeg gjør det for Oslo…

…for meg sjøl…

…og for felleskapet!

 

Det oppleves ikke som noe stort offer for meg.

Jeg innser at jeg er priviligert…

…for jeg er slett ikke blant dem som har måttet forsake mest på grunn av denne situasjonen.