I hjørnet av den italienske restauranten er det en tv.
Det er nyhetssending. Plutselig oppdager vi noe som fanger interessen vår:
Nyheter fra Norge.
En ambulanse har blitt kapret i en bydel i Oslo.
Rett etterpå vises bilder av mannen som sto bak det som skjedde i Norge 22. juli i 2011.
“Hva har har dette med ambulanse-saken å gjøre?” utbryter en av oss.
Jo, tilsynelatende er det en kobling…
Begge sakene handler om voldshandlinger som har gått ut over intetanende, tilfeldige ofre.
I ettertid har jeg tenkt litt over denne nyhetsendinga.
Hva slags bilde får italienere (som har lite kjennskap til Norge) av landet vårt når de ser dette?
Er nordmenn et fiendtlig innstilt folkeslag…
..som bor i et land der umotivert vold og terror (tilsynelatende) er et dagligdags fenomen?
Og…
…om jeg tenker motsatt:
Hva slags bilder kan jeg danne meg av andre nasjoner, ut fra de nyhetene jeg får servert?
Nyheter er som oftest redigert. En “god nyhet” er som regel en dårlig nyhet.
I alle fall i den forstand at det sjelden er noe oppløftende og koselig som blir presentert i ei nyhetssending.
Ut fra disse nyhets-bruddstykkene kan jeg lage meg “sannheter”, som igjen er farget av mine trossystemer, overbevisninger og erfaringer.
Når jeg leser ulike aviser, magasiner, eller ser på såkalte “reality-serier” får jeg også servert en slags “virkelighet”.
Det er journalisten, eller den/de som har laget programmet, som i stor utstrekning bestemmer hva slags oppfatning jeg skal få.
Uttalelser kan bli tatt ut av en sammenheng, og etterlate et helt annet inntrykk enn om jeg hadde fått se intervjuet eller opptrinnet/hendelsen i sin helhet.
Det heter seg at det er ytringsfrihet i Norge.
Er det egentlig det?
Dersom en påstand ikke er et tydelig angrep på enkeltindivider eller grupper…
…dersom det ikke handler om trusler, sjikane eller hets…
Ja, så er det vel “bare” en påstand…
…en mening, eller en overbevisning?
Jeg har et valg om hvordan jeg vil forholde meg til andres påstander og meninger:
Jeg kan velge å la meg bli:
…krenket
…såret
…opprørt
…provosert
…rasende
…fornærmet…
…osv…osv…
Jeg kan også velge å (sammen med mange andre) gi uttrykk for min vrede, min frykt og mitt hat i kommentarfelt rundt omkring.
Eller:
Jeg kan velge å tenke at dette er en påstand, som verken kan bevises eller motbevises.
At denne påstanden ikke er ment som et angrep på mine grunnverdier, de jeg er glad i, eller meg som enkeltindivid.
Jeg trenger verken være enig eller uenig…
…like eller mislike…
…argumentere for eller i mot…
“Å ja, mener h*n det? Det var jo en interessant tanke…”
Så enkelt kan det være, men det er også enkelt å gjøre det komplisert og betent.
Hvis det er det jeg vil…
viktig å ikkje sluke alt ein ser og leser rådt,tenkjer eg. men vi danner vår oppfatning av nyheiter utifrå ståstad .verden vil bedras,men den er og tøff
Det jeg reagerte på i den saken der er hvor raske de er til å konkludere, både media og politiet. Det ble nevnt både terror og at han kjørte ned fotgjengerne med vilje. Seinere har det jo kommet fram at han bare hadde til hensikt å komme seg unna politiet for ikke å bli tatt med narkotika, og at han dermed kjørte litt uvørent. Egentlig en helt naturlig forklaring, men alt skal tas ut av dimensjoner!
Jeg har ikke fulgt med videre i saken, men det er fort gjort å trekke for raske konklusjoner.
En betydelig andel av det vi får servert av nyheter gjennom media, er jo faktisk vinklet på en bestemt måte i den hensikt å styre publikums meninger og holdninger i forhold til det som blir servert i en bestemt retning. Dette er noe jeg syntes det er svært viktig å være seg bevisst, slik at en hele tiden stiller spørsmålstegn rundt ting og tang, og innhenter så mange opplysninger som råd er på objektivt grunnlag før en ev setter seg til døms..
Det er vanskelig å være nøytral. Vinklingen er jo et valg journalisten eller redaksjonen tar.