…og jo flere ganger på rad jeg føler meg avvist, jo skumlere blir det å prøve igjen…
Nei, jeg snakker slett ikke bare om dating…
…sjøl om jeg absolutt har fått smake på avvisning i den sammenhengen også.
Det handler om frykten for ikke å bli likt…Frykten for å virke påtrengende…
Frykten for at noen jeg har lyst til å bli mer kjent med…
…ikke har lyst til å bli mer kjent med meg…
Men – de gangene jeg våger å ta sjansen på å bli avvist, så er gevinsten stor.
Som regel får jeg nemlig et “Ja”…
De gangene jeg IKKE får det, så får jeg trening i å la være å ta det så veldig personlig!
De fleste av oss har med oss noen litt såre minner om det å føle seg avvist og utstøtt…
Ingen slipper vel helt unna det!?
I denne videoen forteller jeg om et par episoder som “sitter” litt hos meg, enda det skjedde for veldig mange år siden.
De “sitter” i den forstand at jeg husker dem…
…og den følelsen jeg hadde akkurat i det øyeblikket episodene fant sted…
Det kan ikke være helt lett det der. Jeg har jo ikke anelse om hvordan man skull gått frem. Hadde sikkert både følt meg og oppført meg som en fisk på land 😛
Som jeg skriver, så er den biten med “mulig kjæreste” bare en del av pakka: avvisning i alle former kan være vanskelig å takle uten at det går på sjølfølelsen løs!
Jeg synes det er vanskelig å snakke om det, men er klar over at er en pyse, som velger å bli alene framfor å utsette meg for avvisning. Å bli avvist er det mest smertefult jeg kan tenke meg. Tanken på det gjør meg lam. Det er beviset på alt som er negativt med meg, om det er egenskap, utseende eller atferd.
Det er nok mange av oss som kjenner seg igjen i de tankene du beskriver her. I dette innlegget tenker jeg ikke bare på det med parforhold, men generelt på det å føle seg avvist; enten det gjelder mulige kjærester, familie, venner eller kolleger.