Nylig så jeg en video der

en kvinne snakket om hvorfor enkelte barn

har det ekstra tøft nå under pandemien.

 

Det handlet om de barna/ungdommene

som lever i det som “på fint” kalles:

“Dysfunksjonelle hjem.”

 

Det er ikke alltid så synlig.

Barna det gjelder,

er kanskje de som er aller

flinkest til å skjule det.

 

Fordi det er forbundet med så mye skam…

 

Nå er bibliotek og kjøpesentre stengt her i Oslo.

 

For en del barn har dette kanskje vært 

de stedene de kunne gå til.

Bibliotekene og kjøpesentrene

har representert et fristed.

 

Kvinnen, som snakket på videoen,

hadde vokst opp i et hjem med omsorgssvikt.

Hun var ett av de barna

som tilbragte mye tid på kjøpesentre og bibliotek.

Hjemme hos foreldrene var det ikke godt å være.

 

Som barn/ungdom lagde hun

sitt eget “tilfluktsrom” i fantasiens verden.

For henne ble bøkene hun leste,

og historiene hun diktet opp, (og skrev ned)

en helt nødvendig ventil.

 

Denne fantasiverdenen

ble et slags friminutt fra det hun

ikke øynet noen mulighet til å gjøre noe med.

Rett og slett en måte å overleve på.

 

I dag banker hjertet hennes ekstra mye

for de barna/ungdommene

som er i lignende situasjoner som den hun selv var i.

 

Hun jobber med å lage en slags “verktøykasse”

for disse barna.

Hun ønsker å vise dem at de kan skape

sine egne, små tilfluktssteder 

i det som føles ensomt og håpløst…

 

Den vonde historien er med henne,

men hun lever ikke som et offer.

Hun viser også styrken som ligger

i det å våge å synliggjøre sin egen sårbarhet.

(Uten at det oppleves som “stakkars meg”.)

 

Etter mitt syn er det et bilde på stort mot.

 

 

Joe Dispenza anvender noen

av de samme teknikkene i sitt konsept.

 

“Hjernen skiller ikke mellom fantasi og virkelighet.

 Lag din egen lykke,

 i stedet for å sitte og vente på “mirakler”.

 

Det er vel hovedessensen i budskapet hans.

 

Lykken må vi skape inni oss.

Det gjør ingenting om den lykkefølelsen

er basert på fantasi.

(Så lenge vi ikke henger denne fantasi-lykken på bestemte,

 “uoppnåelige” personer. Da kan det bli en besettelse ut av det.)

 

Så gjelder det å leve det ut i hverdagen.

Late som og “leke” at man er 

den personen man ønsker å være. 

 

Forestille seg de fine opplevelsene,

den utfordrende og interessante jobben,

eller de vakre stedene man har lyst til å besøke.

 

Det handler om å “lure seg sjøl” på en god måte!

 

Akkurat nå er det kanskje ekstra viktig.

 

Det handler om å bli engasjert i noe. 

Komme seg ut av den negative tankekverna.

 

 

“She believed she could so she did.”

 

Gummi-armbåndet fikk jeg som “ekstra bonus”

da jeg bestilte noe fra designeren “Myke Mule” nå nylig.

 

(Innlegget er ikke sponset.)