Hvis jeg sitter på toppen av et høyt lass…

…er ukonsentrert, og faller av…

…da kan jeg slå meg stygt.

 

Det gjør vondt!

 

Så kan jeg velge:

Skal jeg bare bli sittende der…

…kjenne på skam, smerte og nederlag…

…eller skal jeg reise meg opp igjen?

 Og…

…til og med våge ta sjansen på å klatre opp en gang til??

 

Det er mange måter å falle av lasset på.

 

I årenes løp har jeg testet ut en del varianter:

 

1. “Begynne på kurs, og starte et nytt og bedre liv” – lasset.

2. “Slanke seg – og aldri legge på seg igjen” – lasset.

3. “Slutte å blogge, for det er bare tull”- lasset…

3. “Avslutte en relasjon til en mann” – lasset…

(…men ikke gjøre det likevel…

…når det har gått en stund…

…og illusjonen om Den Store Kjærleiken tar innersvingen på meg igjen.)

 

Bare for å nevne noe…

 

Så er det slik…

…at noen ganger faller jeg av et lass,

fordi jeg ikke fullfører det jeg har begynt på.

Andre ganger faller jeg av,

fordi jeg begynner “på’an igjen” med noe jeg egentlig har sluttet med.

 

“Slanke seg, og aldri legge på seg igjen” – lasset er et sånt lass.

 

Jeg har sluttet å spise kaker og sjokolade mange ganger.

Jeg har sluttet å maule Norwegia og nøtter minst like mange ganger.

 

Hvis jeg hadde latt være å gå opp igjen

alle de kilogrammene jeg har slanket vekk gjennom livet,

hadde jeg antagelig veid…

…minus 100 kg!

 

I løpet av vinteren 2020 gikk jeg ned seks av de sju kilogrammene

jeg la på meg i løpet av det første halve året jeg bodde i Oslo.

I fjor sommer kom jeg glatt inn i klærne

som hadde vært for trange noen måneder tidligere.

 

Rundt juletider snek det seg på et par kg…

Men…

…det var ikke så farlig, for det tok jeg jo fort av igjen,

bare jeg først bestemte meg for det!

 

I løpet av våren, har jeg merket at jeg trives best

i elastiske treningsklær.

 

Bh’en må kneppes på midterste hakk i stedet for på det innerste.

 

Sånne små tegn…

Men…så lenge jeg ikke veide meg, så var jeg ikke så mye tyngre…

…var jeg vel?

 

I februar spiste jeg masse boller…

Så…

…i mars sluttet jeg med den hobbien.

 

Jeg gikk over til å spise økologisk peanøttsmør i stedet.

Det var jo i hvert fall litt sunnere?

 

Så er det kanskje en grense for hvor sunn man skal være?

 

Når man tar seg i å sitte godt plantet i IKEA-sofaen,

mens man spiser økologisk peanøttsmør

rett fra glasset…

…med spiseskje…

…da begynner det både å bli på høy tid

å klatre opp på badevekt- lasset…

…og legge fra seg skjea med peanøttsmør.

 

 

Det har jeg gjort…

 

Fire kg opp siden i fjor sommer…

Det var den brutale fasiten…

 

Nå står det sist innkjøpte peanøttsmørglasset uåpnet i matskapet.

Det fikk bare lov til “Å komme ut av skapet” for å bli foreviget…

 

Jeg har vært “avholdende” på de fleste fronter den siste uka.

Nå går det i sunne, næringsrike måltider

med masse grønnfor som tilbehør.

 

Et postordrekjøp har gitt meg ekstra motivasjon.

I et optimistisk anfall av total fornektelse

kjøpte jeg nemlig ei turbukse i str. 40.

 

Den er så stram over bakparten og lårene…

…at det å ta lange skritt nærmest er en umulighet.

 

Det kjennes ut som om alle fettcellene

har seget nedover og lagt seg rundt mage, rumpe og lår.

Kun for korte turer…foreløpig…

(Faktisk ble den litt mindre trang da jeg hadde hatt den på ei stund,

så jeg tror absolutt at det er håp her!)

 

Mørke måneder med inntak av boller

samt store mengder peanøttsmør

har definitivt satt sine spor…

 

Nå er det altså skjerpings…

…igjen…

 

Det er lov å falle litt av lasset, enten det gjelder skrivekurs,

trening, slanking…

…eller helt andre ting.

 

Poenget er å komme seg på, eller av,

eller hva det skal kalles…

…før det føles helt uoverkommelig!

 

I dag har jeg (omsider) gjort ferdig RFU

(Rufsete FørsteUtkast)

til ei novelle.

 

Jeg har utsatt det…

…og utsatt det…

 

Alt jeg skrev var nemlig bare dumt…

…uprofesjonelt…

…fullstendig talentløst…

…og håpløst!

 

Om novella noen gang blir publisert noe sted,

er høyst usikkert.

 

Det viktigste er at jeg har fullført førsteutkastet…

…og kommet meg opp på Skrivekurs-lasset igjen!

 

Til uka skal vi tre damene i skrivegruppa

dele utdrag av tekstene våre med hverandre.

 

Det er nokså skummelt; men nå trengte jeg absolutt

et realt spark i (bukse)baken!