“Du er visst en artig skrue du!”
“Hvis jeg er skrue…
…er du mutter, du da?”
Denne replikkvekslingen
foregikk mellom meg og en mann jeg kom i kontakt med
da jeg hadde profil på “Elitesingles” for noen år siden.
Jeg lurte litt på hva jeg skulle svare…
Hva mente han egentlig?
Var det bare jeg som tenkte “i de baner”
på grunn av det han hadde skrevet?
Var det best å bare overse det?
Eller…?
Vi hadde snakket sammen i telefonen et par ganger.
Jeg hadde absolutt ikke fått inntrykk av at han
bare var “Ute etter et lite eventyr”.
Tvert i mot hadde jeg opplevd ham som en seriøs mann.
En som hadde gitt uttrykk for at han ønsket
ei å leve sammen med i hverdagen.
(Akkurat den biten var jeg skeptisk til, men jeg likte ham såpass godt
at jeg tenkte at jeg ikke skulle la det skremme meg.)
Jeg valgte å svare slik:
“Var du litt småfrekk nå…?
For sikkerhets skyld, slengte jeg på en 
i håp om å unngå å bli tatt for å være sær, snurt og snerpete.
Samtidig var jeg litt redd for at han skulle tro
at jeg tolket bemerkningen hans
som en innledning til en form for flørt
som jeg ikke var klar for.
Han svarte: “Ja, jeg var vel det!”
Så utdypet ingen av oss den saken noe mer.
Det ble ingen dårlig stemning ut av det.
En del av meg kan nok være litt striks og mistroisk.
Jeg vil jo helst ikke være det.
Men:
Jeg liker ikke så godt hvis
en mann er veldig rask til å komme med hentydninger om sex.
Noen få ganger har jeg opplevd
at menn som har lest bloggen min
har sporet opp telefonnummeret mitt.
Så har de kontaktet meg på sms.
Gjerne i en sen kveldstime.
Den første gangen det skjedde, svarte jeg.
Jeg oppfattet nemlig ikke meldinga som guffen på noe vis.
Imidlertid avsluttet jeg dialogen ganske fort.
Vedkommende ønsket å treffe meg,
men var ikke villig til å avsløre navnet sitt.
Det var helt uaktuelt for meg å fortsette den kontakten.
Dessuten kjente jeg at jeg slett ikke var i “Dating-modus”.
Senere har jeg bare latt være å svare på slike henvendelser.
Jeg har også opplevd at menn har kommentert
noen av mine gamle blogginnlegg på en måte
som har gjort at jeg har slettet kommentarene umiddelbart.
På grunn av at jeg har skrevet en del om dating,
(og i blant har dristet meg til å legge ut
noen nokså “rampete” innlegg)
kan noen antagelig mistolke litt?
“Tilårskomment, nymfomant Fruentimmer
som garantert blir henrykt og smigret
om hun får “tilbud” fra yngre menn…”
Kanskje det er slik enkelte menn kan oppfatte meg?
Forskjellen på et vennskap og et kjæresteforhold
er jo intimiteten.
For meg er det uaktuelt å innlede kontakt med en mann
bare for “å ha en å gå til sengs med”.
Noen “Knullekompis” er jeg ikke ute etter.
Det handler ikke så mye om “moral”, “synd”,
eller om at jeg er “for gammel til slikt”.
Jeg er bare helt sikker på at jeg ikke ville
være bekvem med å være i et slikt “forhold”.
Tillit og trygghet er en forutsetning for intimitet.
Det er noe som må bygges opp over tid.
Om jeg noen gang involverer meg med en mann igjen,
så må det nok handle om mye mer
enn bare fysisk tiltrekning og sex.
(Bildet har jeg stjålet fra nettsida til Clas Ohlson.)
Jeg var en racer på nettdating tidligere. Eller dating? Næsj! Det var en måte å få kontakt på. Skulle det vurderes om kontakten kunne utvides måtte man treffes.
Har aldri hørt den tilnærmingen før. Morsomt! Og at det ikke ble ugreit var jo et stort pluss.
Det var slik jeg møtte min nåværende ektemann. For 15 år siden.
Nå har jeg veldig lav terskel for å blokkere telefonnummer. Det skal ikke mye til. Jeg finner meg rett og slett i svært lite. Fordi jeg ikke fortjener det! Bråk, altså! Tilnærmelser er det svært lite av i min alder…
Mutter og skrue kunne jo fint være likt andre uttrykk som “hånd i hanske” eller “så hatten passer”
Nei, ingen grunn til at det skulle ha blitt det. Han var nok en ryddig kar. Det blir nok mindre og mindre “kurtise” med åra, ja.
Litt vemodig, men også litt avslappende.
Jeg klarer liksom ikke å tro på de som hevder å ha en ren sexuell relasjon, hvor begge er single i ordets fulle betydning samtidig som de er såkalt ‘fucking friends’. Om en så ikke er forelsket, så er det noe biologisk i oss som vil gjøre at det uansett vil føles som et slag i mellomgulvet den dagen vi får ‘slengt i trynet’ at vedkommende er med en annen.. Vi liker bare ikke å være så lette å erstatte, liksom, så..
Jeg tror du er inne på noe vesentlig. For noen kan det sikkert funke med et sånt vennskap med noggo attåt, men ikke for meg.
Ikke meg heller.. Om jeg så er aldri så innstilt på at det er hva det er, og/eller overhodet ikke er interessert i noe mer, kjenner jeg meg selv og egen smålighet godt nok til å vite at jeg slettes ikke ville se blidt på å være erstattelig (hehe). Kanskje ikke en alt for sjarmerende egenskap, akkurat, men ikke desto mindre er det sannheten